Den impresjonistiske kunsten Innledning Synsinntrykkets primat Fargens dekomposisjon Ikonisering Det kroppsliggjorte øyekastet La vie moderne Mellom kunst og litteratur Diskusjonsemner
Ikonisering

Édouard Manet, Olympia, 1874
Impresjonistenes systematiske brudd med de etablerte normene for perspektiv og komposisjon forekom ikke bare i deres behandling av lys og farge, men også i en nærmest motsatt teknikk, som vi kan kalle ikonisering. Blant alle de maleriene som opprørte kritikerne på den beryktede Salong des refusée i 1864, var Édouard Manets Olympia det som ble mest latterliggjort. Maleriets motiv (’Olympia’ var et etablert kallenavn for prostituerte), i kombinasjon med kvinnens totale mangel på blygsel, var en årsak til kritikernes opprørthet. Men den negative reaksjonen handlet like mye om hvordan Manet hadde malt henne. Til og med en etablert poet og kunstkritiker som Theophile Gautiere klaget irritert over Manets teknikk: ”Olympia forblir ubegripelig hvordan man enn betrakter det, også om man ikke ser det som noe annet enn hva det er, en plump modell utstrakt på et laken. Koloreringen av hunden hennes er skitten, linjeringen er ikkeeksisterende, og skyggene indikeres av store svarte flekker. Også den minst vakre kvinne har ben, muskler, hud og noe farge, men her finnes det absolutt ingenting”. Det som opprørte Gautiere var altså at kvinnens kropp mangler linjering, kolorering og, fremfor alt, volum. Bildets motiv fremsto som altfor flatt, som om kroppen ikke var kropp, men et todimensjonalt konturbilde.

Édouard Manet, Stranden ved Bologne-sur-Mer, 1869
Om Manet var den mest etablerte og respekterte kunstneren før de yngre impresjonistene, så beskrives han aldri som noen utpreget impresjonist. Hans var mer interessert i komposisjon enn i farge og lys. I likhet med Olympia, domineres mange av hans malerier av store, ensfargede flater, som gir dem en todimensjonal fremtoning. Det er bilder til å se , ikke gjennom. Manet brøt også på andre måter med de klassiske idealene. I et bilde som Stranden ved Bologne-sur-Mer fremstår gruppene med figurer som helt isolerte fra hverandre, samtidig som de ikke er perspektivisk proporsjonale i forhold til hverandre. De ser ikke ut til å eksistere i samme rom, men snarere, som i middelalderens kunst, i hvert sitt billedrom.

Pierre-Auguste Renoir, Paraplyene, 1884

Henri Toulouse-Lautrec, På Moulin Rouge, 1892
Om Manet av og til benytter seg av impresjonistisk fargebruk, så kom samtidig hans ikonisering av bildene til å inspirere tidens mer typiske impresjonister. Renoirs Paraplyene og Henri Toulouse-Lautrecs På Moulin-Rouge er eksempler på dette. På 1880-tallet kom så en ny generasjon kunstnere (ofte omtalt som ”post-impresjonistene”) til å overta og videreutvikle denne ikoniserende tendensen. Hos Paul Gaugin, Vincent van Gogh og Edvard Munch kan vi se hvordan både den impresjonistiske fargebruken og tendensen til ikonisering blir brukt på nye måter, og med andre hensikter enn å gjengi synsinntrykk. Impresjonismens mimetiske streben beveger seg her mot det ekspresjonistiske, symbolistiske og non-figurative. I Munchs Skrik brukes fargene til å ’illustrere’ det skriket som ikke kan høres gjennom maleriet, men som i stedet forplanter seg som visuelle lysbølger over bildets ikoniske overflate. Noe liknende ser ut til å skje i mange av van Goghs bilder.
Paul Gaugin, Calvary, 1887

Vicent van Gogh, Hus i Auvers, 1890

Edvard Munch, Skrik 1893

Henri Matisse, Harmoni i rødt, 1909
Etter århundreskiftet fortsetter denne utviklingen mot stilistisk mangfold, der en av de viktigste tendensene er dreiningen mot det non-figurative. I Henri Matisses Harmoni i rødt fra 1909 har alt rommelig dyp forsvunnet, og så vel kvinnen, interiørobjektene (bordet og stolen) som eksteriøret vi kan se gjennom vinduet, smelter sammen med tapeten. Det mimetiske rommet har blitt en abstrakt, todimensjonal komposisjon.

Paul Cézanne, Estaque med røde tak, 1885
En av de mest sentrale kunstnerne i overgangen fra impresjonisme til senimpresjonisme var Paul Cézanne. I sine tidlige malerier arbeidet han med å forenkle luftperspektivet, som i følge tradisjonen krevde en gradvis nedtont fargeskala. Cézanne forvandler dette til en ikonisk bildekomposisjon i klart adskilte fargefelt. I Estaque med røde tak preges forgrunnen av sterke farger (rød-gul-grønn), samt de brune trærne som på japansk manér danner en ramme rundt motivet. Bortenfor dette ligger havet som et mellomblått felt med fiolette innslag, og lengst bort, eller lengst opp, himmelen som ett grått felt. Fargene innenfor hvert av disse tre feltene er sterkt melerte, og vanskelige å beskrive eksakt. Men de har ingen gradvis nedtoning fra klare til svakere farger. Man kan si at bildets fargekomposisjon konnoterer et luftperspektiv, som det likevel ikke har. Det som var et rent formelement her har blitt forvandlet til innhold. Det samme gjelder Cézannes manipulasjon av det lineære perspektivet, som konnoteres gjennom hustakenes geometriske former, men som ikke lenger er sentrert mot et forsvinningspunkt. Det fungerer dermed mer som et ikonisk tegn på billeddybde av samme slag som vi kan finne i 1300-tallets maleri, for eksempel hos Giotto.
Paul Cézanne, Sainte-Victoireberget sett fra Bibémus, 1897

Paul Cézanne, Sainte-Victoireberget sett fra Lauvres, 1906

Paul Cézanne, I slottsparken, 1900

Paul Cézanne, Fem badende kvinner, 1885

Claude Monet, Japansk gangbro, 1922
I Cézannes senere malerier videreutvikler han denne abstraheringen av perspektivet og den motiviske linjeringen i non-figurativ retning. Han gikk aldri helt over til non-figurativ kunst, men motiv og perspektiv finnes til slutt bare igjen som utgangspunkter for hans komposisjoner. En liknende utvikling mot det non-figurative preget også Monets senere periode. I Japansk gangbro er det vanskelig å snakke om noe egentlig motiv, selv om tittelen tvinger oss til å tolke de røde feltene som brer seg ut over bildets midte som de koloristiske ’restene’ av det som (i den såkalte virkeligheten) kan ha vært en gangbro. Monet har her tatt farvel med den mimetiske autentisitet som fra starten motiverte hans impresjonistiske teknikk.
Neste >>>