Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU
Det historisk-filosofiske fakultet
Institutt for anvendt språkvitenskap 

Bakgrunn
Jeg viser til følgende dokumenter som presenterer bakgrunn for og framdrift av prosjektet:
1. prosjektbeskrivelse (vedlegg 1)
2. statusrapport av 31.12.97 (vedlegg 2)
3. statusrapport av 01.02.98 (vedlegg 3).
4. sluttregnskap pr. 12.11.98 (vedlegg 4)

IKT som samhandlingsteknologi
Et av utgangspunktene for det foreliggende prosjektet er studiet av IKT som samhandlingsteknologi. Fra å være opptatt av datamaskina som generell symbolbehandler og dens representasjonspotensial, er utviklere og brukere av teknologien nå mer opptatt av potensialet for samhandling. Mens fokus tidligere har vært på interaksjon med datamaskina, er fokus nå mer og mer på samhandling gjennom datamaskina og med andre personer (1). Utvikling av globale elektroniske nettverk, som Internet, og et stadig voksende potensial i dette nettverket, som Verdensveven illustrerer med bl.a. epost, nettmøter, nyhetsgrupper, pratekanaler og vevsider, viser til et stadig mer komplekst semiotisk felt. Her ligger mange interessante områder for kommunikasjons-orientert forskning på elektroniske tegnhandlinger, og et av dem er potensialet for manipulering med tid og rom og de pragmatiske samhandlingsfunksjoner et slikt potensial kan understøtte. Det er mye som tyder på at hastigheten i informasjonsbehandlinga og det globale nettverket gir nye opplevelser av samtidighet, nærhet og avstand i samhandlinger.

Kategoriene tid og rom
Det fysiske rommet for samhandling avgrenses på ulike måter avhengig av den type teknologi som tas i bruk. Brevet, meldingsbladet, telefonen og telefaksen er eksempler på samhandlingsteknologi de fleste er fortrolige med. Nyere versjoner er eposten, nyhetsgrupper, nettmøter, pratekanaler og publikasjoner på Verdensveven. Alle disse forholder seg på ulike måter til kategoriene tid og rom, og dette har betydning for den type samhandling vi får. Jeg vil på den ene sida skille mellom synkron og asynkron samhandling, der telefon og nettmøter er eksempler på det synkrone der deltakerne er til stede samtidig, men på ulike steder. Dette krever at alle deltakere avsetter samme tidsrom til samhandlinga, og de oppnår en umiddelbarhet og gruppetilhørighet som kjennetegner det at deltakerne er samtidig til stede sjøl om de ikke er fysisk på samme sted. Brevet og eposten er eksempler på asynkron samhandling der deltakerne ikke er til stede samtidig, men de kan til gjengjeld tilpasse samhandlinga til den tida de har til rådighet, enten dette betyr at de organiserer arbeidsdagen på ulike måter eller at de opererer i ulike globale tidssoner.

Et annet aspekt ved tid- og rompotensialet er forskjellen på hvor mange deltakere som kan delta i ei samhandling. Vi kan ha samhandlinger mellom på den ene sida to enkeltpersoner og på den andre sida mellom enkeltpersoner og grupper. Såkalt en-til-en-funksjon finner vi i det personlige brevet eller ved enkel bruk av epost, mens massekorsband og epost som går til flere mottakere, i likhet med nyhetsgrupper og nettmøter, er samhandling mellom enkeltpersoner og grupper, altså en en-til-mange-funksjon.

Potensialet i Verdensveven
Potensialet i Verdensveven åpner for en gradvis økning av dette samhandlingsrommet fra kommunikasjon i grupper av ulike størrelser ved f.eks. epost og nettmøter, til ei publisering som i prinsippet er for alle, en en-til-alle-funksjon, slik vi opplever det i form av vevsider. I tillegg bidrar hypertekstpotensialet ved Verdensveven til ei økende intertekstualisering som knytter vevsider sammen og skaper stadig flere relasjoner mellom ulike elektroniske rom. Ei viktig side ved meningspotensialet i Verdensveven blir derfor nettopp denne muligheten for å skape stadig flere og større samhandlingsrom der hovedvekt kan legges på en funksjon som kjennetegnes av at samhandlinga er en-til-mange eller en-til-alle.

I tillegg til at ei vevside er et samhandlingsrom som er åpent for alle som opererer på internettet, er det mulig å operere med grader av samhandling. Vi kan med andre ord velge hvor interaktive vi vil at våre vevsider, og dermed vår egen representasjon, skal være overfor omverdenen ved å velge f.eks. navigeringsnivå (f.eks. menyer og ikoner), omfanget av bruken av kunstig intelligens og grader av multilinearitet i hypertekststrukturer.

I de ovennevte eksemplene på ulike typer og grader av samhandling i elektroniske rom er det ikke bare romaspektet som er interessant, men også tidsaspektet. Hastigheten ved elektronisk samhandling kan gi deltakerne en illusjon om å være i samme rom, særlig dersom de i tillegg til skriftspråklig tekst opererer med audio- og video-baserte hypermedier. Dette får vi dersom vi i nettmøter opererer med tale i tillegg til skrift og også inkluderer videopresentasjoner av den som til enhver tid har ordet. Slik kan vi åpne for samhandlinger preget av større umiddelbarhet og nærhet.

Potensialet i epost
Jeg har i lengre tid arbeidet med epost-kontakt i undervisning som et supplement til samlinger med fjernstudenter og som et supplement til forelesninger og annen direkte kontakt med studenter ved universitetet (2). Hensikten har vært todelt. På den ene sida skulle det elektroniske rommet brukes til å formidle informasjon og stimulere til faglig diskusjon. På den andre sida skulle arbeidet med å utvikle dette rommet skape gruppetilhørighet og legge forholda til rette for at gruppa kunne bli et redskap for læring og en gjensidig støtte for studentene under studiet.

I en foreløpig rapport (Statusrapport av 01.02.98) om dette peker jeg på det påfallende i at fjernstudenter, som jeg møtte ansikt til ansikt bare tre ganger i løpet av studieåret, var forholdsvis langt mindre aktive brukere av den supplerende epostkontakten i det første semesteret enn studenter jeg møtte på forelesninger hver uke. En annen observasjon er at fjernstudentene, som forøvrig var lærere i den videregående skolen, var langt mindre innstilte på å utnytte epostkontakten med medstudenter og bruke si eiga gruppe som ressurs i arbeidet med studiet enn studentene ved universitetet var. I mitt materiale ser det foreløpig ut som om det elektroniske rommet representerer et større potensial for samhandling dersom deltakerne i tillegg har noe kontakt ansikt til ansikt enn om de ikke har det. Dette blir bekreftet i ei oppfølging av den ovennevnte forskningsrapporten seinvinteren 1998, der fjernstudentene blir mer aktive etter å ha hatt sin andre sentrale samling og blitt bedre kjent med hverandre. Det vil være interessant å prøve en slik mulig hypotese om sammenhengen mellom ansikt-til-ansikt-kontakt og nett-kontakter i videre forskning. Dette må eventuelt ses i sammenheng med potensialet i andre former for nettkontakt som f.eks. nettmøter og nyhetsgrupper når disse brukes som verktøy i undervisning og forskning.

Framtredende samhandlingsfunksjoner
Ei anna interessant side ved både studentenes faglige vevsider og et innsamlet epost-materiale er hvilke samhandlingsfunksjoner som synes å være framtredende. Jeg bygger på den ene sida på et funksjonsbegrep som går tilbake til Bühlers og Jacobsons funksjoner for verbal kommunikasjon, og som på den andre sida også kan omfatte praktiske, situasjonsbestemte funksjoner slik disse drøftes hos Halliday (3). Utgangspunktet er imidlertid at alle tekster er multifunksjonelle, men at noen funksjoner kan være mer framtredende enn andre. Tydelige praktiske funksjoner ved samhandlinger i epost, når epost brukes som et supplement til forelesninger i undervisning av studenter, er informasjon om studiet, presentasjon av teori og veiledning om oppgaver. Men i motsetning til de fleste forelesninger, inviterer epost i langt større grad til to-veis kommunikasjon, og i mitt materiale blir sosial og faglig identitetsskaping framtredende funksjoner i studentenes brev og vevsider. Dette er funksjoner som sjelden blir ivaretatt i den ordinære studiesituasjonen, men som blir lettere synlig og får mer plass i andre samhandlingskanaler, som f.eks. vevsider og epost i dette tilfellet.

Jeg har også arbeidet med bruk av vevsider som ressurser i studietilbud for studenter (4). Vevsider har et potensial for innhenting og publisering av informasjon som kan utnyttes på flere måter. I tillegg til å være en ressurs for å søke etter og presentere tekst, er det en ressurs for å dele på ressurser og samarbeide med andre. Flere forskere publiserer utkast til artikler som de ønsker tilbakemelding på, og dette er utnyttet i mine studietilbud der studenter, etter avtale med forfatter, blir bedt om å ta kontakt og komme med kommentarer og spørsmål til enkelte artikler (5). Dette, sammen med et potensial for bygging av online kunnskapsbaser, åpner et større samhandlingsrom både i undervisning og forskning som det er viktig å prøve ut og forske på betydninga av. Et sentralt spørsmål blir hva slags semantisk potensial som ligger i ulike typer IKT, og hvilke representasjons- og samhandlingsfunksjoner dette potensialet kan støtte.

De kvantitative undersøkelsene
De kvantitative undersøkelsene som ble lagt fram i statusrapport av 01.02.98, viste at det ble utvekslet langt flere brev i den gruppa med studenter som oppholdt seg på lærestedet og møttes til ukentlige forelesninger (Gruppe 2) enn i gruppa av fjernstudenter (Gruppe 1). Det er meget tvilsomt å generalisere ut fra en slik avgrenset mengde data. De to gruppene av studenter arbeidet under ulike forhold og var i ulike livssituasjoner, men det er også likheter mellom dem. Ingen av medlemmene av Gruppe 2 var heltidsstudenter, mens to av de fire medlemmene av Gruppe 1 var det. Medlemmene av Gruppe 2 var lærere med akademisk utdanning på høyere nivå og mellomnivå, mens medlemmene av Gruppe 1 var studenter på høyere nivå.

To avgjørende faktorer for at det ikke er mulig å generalisere resultatene av denne undersøkelsen, er imidlertid gruppenes størrelse og deltakernes muligheter for hyppig ansikt-til-ansikt-kontakt. Gruppe 2 var ei gruppe på fire som møttes offisielt en gang pr. uke i samband med forelesning eller seminar. Gruppe 1 hadde tjue medlemmer og møttes på ei fem dagers samling i starten av studiet og til ei ny fem dagers samling etter vel et halvt år. For den siste gruppa økte den elektroniske kontakten merkbart etter andre samling. Mens deltakerne mellom første og andre samling utvekslet i gjennomsnitt 10 brev med gruppa og med lærer, utvekslet de henholdsvis 16 brev i perioden mellom andre samling og eksamen. Det er flere grunner til at antallet økte, men de viktigste synes å være at deltakerne var blitt bedre kjent med hverandre, og at de hadde et større behov for å diskutere pensumrelaterte spørsmål i tida fram til eksamen.

Eksempel på samhandlingsfunksjoner
Jeg har tidligere, i statusrapport av 01.02.98, omtalt fire hovedtyper av samhandlingsfunksjoner: identitetsskapende, saksorienterte, heuristiske og kontaktskapende. Dette er ikke funksjoner som primært opptrer hver for seg. De er stort sett ulike sider ved eihver samhandling der en av dem kan være mer framtredende enn de andre. La meg gi eksempler på hvordan disse opptrer i det innsamlete materialet. Her følger teksten i et brev på epost der skriveren kommer med et innspill i en fagdebatt relatert til pensumtekster:

HEISANN !!
Jeg er litt usikker på hvordan disse innspillene skal være, men jeg prøver meg likevel.
Jeg ble sittende å tenke litt på det som står i artikkelen om bok kontra hypertekst/CD-rom. Jeg må innrømme at jeg selv har skrevet artikkelen ut på papir. Dette sier noe om mine lesevaner. Jeg synes det er uvant å lese på skjerm, jeg vil helst ha tekstene på papir - slik at jeg kan lese slik jeg alltid har gjort. Hjemme hos oss har vi pc-en stående på arbeidsplassen vår. Når jeg skal lese en lengre artikkel, vil jeg gjerne ta den med meg til en mer behagelig stol. Dette er vanskelig med skjermtekster. I tillegg er det å lese (særlig skjønnlitteratur) en avkobling, og da vil jeg ikke lese fra den samme skjermen som jeg sitter foran daglig. Her kommer også skjermkvalitet inn. Selv om skjermene blir bedre, er det ikke behagelig å sitte foran skjermen hele dagen.
Jeg ser helt klart fordelene med hypertekster. Jeg mener likevel at det er mange sider ved det å lese som en skjermtekst ikke ivaretar. Krever det å lese hypertekster en ny leseferdighet ? Kanskje har vi som lærere en ny oppgave her ?
Dette var noen tanker jeg gjorde meg til et av punktene i Ecos artikkel. I morgen drar jeg til Bergen. Skal på en konferanse om IT i skolen. God helg (og høstferie?) !

I epostbrevet ovenfor, som er stilet til en større gruppe av lesere, ser vi at skriveren åpner med en hilsen, ìHeisann!î, for å etablere kontakt med leserne. Denne åpningshilsen blir fulgt opp med ei setning, ìJeg er litt usikker på ...î som et utspill i ei forhandling om hvordan denne type kommunikasjon er ment å fungere. Skriveren nevner at hun er ìusikkerî, og at hun vil prøve seg fram og åpner på denne måten for en diskusjon der hun inviterer andre til å være med  legge premissene for samhandlinga. Deretter kommer en argumentasjon om fordeler og ulemper ved lesing av trykksaken og den elektroniske teksten. Argumentasjonen blir avsluttet med et par spørsmål som inviterer til andre meningsytringer, og skriveren avslutter brevet med å nevne noe om andre gjøremål som hun setter i sammenheng med temaet for brevet. Til slutt ønsker hun leserne ei god helg og ferie, slik hun kanskje ville ha gjort i en muntlig samhandlingssituasjon og i et privat brev.

Epostbrevet får, som vi ser, flere funksjoner. Det inneholder elementer som etablerer personlig kontakt gjennom en muntlig preget hilsen både i starten og i slutten av brevet. Midtdelen, som diskuterer et felles tema blir også innledet og avsluttet med setninger som inviterer til innspill fra andre. Den kontaktskapende funksjonen er tydelig, og i tillegg til at brevet er hovedsakelig saksorientert, kan en også si at det til en viss grad er heuristisk i måten skriveren prøver å sette ord sine tanker, ìJeg ble sittende å tenke litt...î. Argumentasjonen er ikke klar på forhand, men hun utvikler den mens hun skriver. I og med at hun på denne måten velger å delta i en faglig diskusjon i en gruppe av likesinnete, er hun også i ferd med å etablere en egen faglig identitet som en av flere stemmer i en diskusjon.

Vi ser altså at epostbrevet ovenfor på samme tid fungerer både kontaktskapende, saksorienterende, heuristisk og identitetsskapende. Hovedvekta er imidlertid lagt på diskusjonen av et tema fra pensum. Brevet retter seg altså hovedsakelig mot et faglig saksforhold, men bidrar dermed også til å skape faglig identitet samtidig som det er et resonnement fram mot ny kunnskap i heuristisk forstand.

Det er flere poeng med å foreta en enkel funksjonsanalyse som i det begrensete eksemplet ovenfor. Et poeng kan være å avdekke hvilke samhandlingsfunksjoner som er framtredende i ulike sammenhenger og hvorfor. Et annet kan være å finne fram til hvilken samhandlingsteknologi som best understøtter ulike samhandlingsfunksjoner. I begge tilfelle er hensikten å undersøke hvilke samhandlingsfunksjoner som er framtredende og hvilke som kan styrkes ved bruk av ulike typer teknologi. Et tredje poeng er å avdekke de kulturelle forutsetninger som må være til stede dersom ulike typer samhandling med IKT skal være meningsskapende.

Sosiale og kulturelle forutsetninger for samhandling på nettet
I arbeidet med å sikre kvaliteten på arbeidet og utvikle et godt miljø for samhandling på nettet, måtte følgende sosiale og kulturelle forutsetninger være til stede (6):
- Samhandlinga måtte ha en tydelig hensikt og klare mål, og den måtte, med jevne mellomrom, relateres til disse.
- Deltakerne måtte oppleve samhandlinga som nyttig, og de måtte kunne anvende erfaringene og nye innsikter i sitt daglige arbeid.
- Arbeidet måtte bygge på en samhandlingskontrakt der alle parter forpliktet seg til å delta aktivt ved å eksternalisere egen kunnskapsutvikling og ta ansvar for egen og hverandres læring.
- Det måtte være enighet om visse samarbeidsnormer og en etikkette for arbeidet i det elektroniske nettverket.
- Samhandlinga på nettet måtte være en kontinuerlig prosess der noen hadde ansvaret for kontinuiteten og kunne bidra aktivt til å bygge opp den nødvendige kulturen og sikre kvalitet på arbeidet.
- Gruppetilhørighet og lojalitet overfor felles arbeidsoppgaver måtte være sentrale sider ved samhandlingskulturen.
- Samhandlinga måtte sikres mot misbruk av nettet, og det var nødvendig å avgrense informasjonsmengden for å unngå unødig ìinformasjonsstressî.

Faglig og sosial identitetsskaping
En gjennomgang av epostbrev utvekslet mellom deltakerne i Gruppe 2, studenter ved universitetet som møttes til ukentlige forelesninger over en periode på et semester, viser at 39% av brevene i hovedsak var diskusjoner om pensumlitteratur, mens de resterende 61% dreide som ulike andre forhold knyttet til studiet og gruppa av deltakere. De fleste av disse forholda må, i likhet med pensumdiskusjonen, også sies å bidra til den faglige identitetsskapinga. De omfatter praktisk informasjon om studiet, forelesninger og eksamen, samarbeidsforhold i gruppa, diskusjoner om teknisk utstyr og forhold knyttet til skriving av semesteroppgava. Den kontaktskapende funksjonen er gjennomgående meget tydelig i de fleste brev og er preget av at deltakerne forteller om seg sjøl og sine gjøremål, sender hilsninger til hverandre i samband med helger og høytider, roser og oppmuntrer hverandre i diskusjoner og motiverer hverandre i perioder med mye arbeid og eksamensforberedelser. Dette er sider ved ei sosial identitetsskaping som bruken av IKT kan åpne for.

Ei gjennomgang av materialet fra Gruppe 1, studenter som var geografisk spredt og hadde utelukkende elektronisk kontakt i periodene mellom tre sentrale samlinger i løpet av to semestre, gir et noe annet bilde. Som nevnt i raporten av 01.02.98, utvekslet deltakerne i Gruppe 1 i gjennomsnitt langt færre brev enn deltakerne i Gruppe 2, henholdsvis 16 (7) mot 35. I første semester var 25% av brevene i Gruppe 1 knyttet til diskusjon av pensumlitteratur, mens prosenten i andre semester var 55. Når den faglige debatten kom i gang for alvor i andre semester, var med andre ord over halvparten av alle brev mellom deltakerne i Gruppe 1 innlegg i en kontinuerlig diskusjon om sentrale spørsmål fra det teoretiske pensum. Også her finner vi både sosial og faglig identitetsskaping, men den sosiale identitetsskapinga har ikke like stor plass i materialet fra Gruppe 1 som det hadde for Gruppe 2.

Poenget er imidlertid ikke å diskutere hvorfor resultatene fra de to gruppene er forskjellige. Til det er det innsamlete materialet for spinkelt. Det er derimot viktig å peke på den utstrakte sosiale og faglige identitetsskapinga som finner sted i det elektroniske møterommet til forskjell fra den som erfaringsmessig finner sted i et tradisjonelt, fysisk forelesningsrom. Det kan være interessant å peke på to mulige forklaringer til dette, som i denne sammenhengen settes fram som to hypoteser.

For det første er epost en asynkron samhandlingsteknologi, mens forelesninga er synkron. I en asynkron samhandlingsteknologi blir samhandlinga eksternalisert i form av en tekst som det er mulig å forholde seg til uavhengig av tid og sted. Det er med andre ord mulig å vende tilbake til en tekst flere ganger og studere den grundig. Da blir det også lettere å gi respons på teksten og komme med faglige kommentarer til innholdet enn om samme tema ble presentert muntlig. Det er også mulig å gi seg bedre tid med responsen i og med at avsenderen kan lese over og skrive om teksten før hun sender den fra seg. Slik kan en asynkron samhandlingsteknologi, som for epostens vedkommende i tillegg har et noe uformelt og muntlig preg, legge forholda til rette for økt sosial og faglig identitetsskaping.

Det andre momentet som kan bidra til økt aktivitet fra deltakernes side, er at avstanden i tid og rom også forsterker samhandlinga som en aktivitet mellom likesinnete. Den bidrar m.a.o. til opplevelsen av en symmetrisk samhandlingssituasjon der eksperten eller læreren ikke blir like sentral som vedkommende vil være i et forelesningsrom. I forelesningsrommet blir samhandlinga hovedsakelig asymmetrisk og preges av foreleseren som faglig autoritet. Dette tones ned i det asynkrone elektroniske rommet, noe som gir større spillerom for de øvrige deltakerne. En kan si at epost i dette tilfelle gir større muligheter for deltakerne til å velge mellom symmetriske og asymmetriske samhandlingssituasjoner ved at de kan velge om de vil ha kontakt med hele gruppa, med bare en av de andre deltakerne eller med læreren direkte. En slik mulighet gir deltakerne rom for økt samhandling i læringsaktiviteter.

Konklusjon
Målet for prosjektet var å undersøke utviklinga av ulike samhandlingsfunksjoner ved bruk av IKT for å se hvordan disse kunne bidra til mer deltakerstyrte og problemorienterte læringsaktiviteter. I denne rapporten er betegnelsene faglig og sosial identitetsskaping brukt som samlebetegnelser for slike samhandlingsfunksjoner, og disse er en forutsetning for økt deltakerstyring og sterkere problemorientering.

Det potensial IKT gir for å manipulere med tid og rom er på samme tid et potensial for økt samhandling av denne typen. Men det er ikke nok å ha et teknologisk potensial tilgjengelig. Potensialet må knyttes til sentrale aktiviteter ved all kunnskapsutvikling, nemlig faglig og sosial identitetsskaping som en forutsetning for at informasjon skal kunne utvikles til kunnskap og for at dette skal kunne skje i samhandling med andre. I tillegg må dette finne sted i en kulturell sammenheng av felles normer og tilhørighet. For å kunne undersøke forutsetningene for mer deltakerstyrt og problemorientert læring ved bruk av IKT, er det med andre ord nødvendig å belyse både det teknologiske potensialet, læringsaktiviteten eller samhandlingsfunksjonene og den kulturelle sammenhengen dette inngår i.

Videre arbeid
I det foreliggende prosjektet, ìEDB, kommunikasjon og læringî, ble det ikke tid til å nærmere inn på samhandling ved andre aspekter av IKT enn epost. Det eksisterer imidlertid også et materiale i form av vevsider som studenter har produsert som del av sitt studium. Dette er utgangspunkt for et videre arbeid som må kunne koordineres med andre vitenskapelige innfallsvinkler til studiet av læring og IKT. Det er behov for å samordne forskning fra flere vitenskapelige miljøer, og det ville være særlig interessant å samordne forskning mellom et humanistisk miljø representert ved Institutt for anvendt språkvitenskap og informasjonsvitenskapelige og pedagogiske miljøer innen NTNU.

Noter
1. Levinson, P., 1995:156, Bolter, J.D., 1996.
2. Jeg viser til rapport fra prosjektet EDB, kommunikasjon og læring på vevadresse: http://www.hf.ntnu.no/anv/Digitalis/Finn/Rapport060298.html
3. Halliday, M.A.K., 1978.
4. Her viser jeg til mine elektroniske fagsider som viser hvordan jeg har brukt nettverket i oppbygging og gjennomføring av studietilbud for både nær- og fjernstudenter. Alt pensumstoff ligger ëonlineí, og studentene kommuniserer med pensumforfattere. De publiserer i tillegg sine semesteroppgaver som vevsider. Se vevadressene:
http://www.hf.ntnu.no/anv/ES9198/indeks.html
http://www.hf.ntnu.no/anv/AVSX3H97/index.html
5. Et eksempel er professor J.D. Bolter ved Georgia Institute of Technology som på forespørsel inviterte studentene til å ta kontakt med ham om hans artikkel som er en del av studiets pensum. Se vevadresse:
http://www.lcc.gatech.edu/~bolter/degrees.html
6. Dette er relatert til debatten om diskurs-samfunn (discourse communities) slik dette begrepet bl.a. er diskutert av Swales 1990.
7. Tallet gjelder for andre semester. I første semester utvekslet hver av deltakerne i Gruppe 1 i gjennomsnitt 10 brev.

Referanser
Bolter, J.D., 1996, Virtual Reality and the Redefinition of Self, Communication and Cyberspace, Hampton Press.
Chandler, D., 1996, Writing Oneself in Cyberspace, http://www.aber.ac.uk/~dgc/homepgid.html
Halliday, M.A.K., 1978, Language as social semiotic, London/New York, Edward Arnold.
Hoel, T.L., 1996, Læring gjennom samarbeid: Tre forskingstradisjonar og teorigurnnlag, Norsk pedagogisk tidsskrift, 4-96.
Levinson, P., 1995, Learning Cyberspace, San Francisco, Anamnesis Press.
Swales, J., 1990, Genre Analysis, Cambridge, Cambridge University Press, pp. 21-33.

3 vedlegg.