Hypertekst og meningsskapende systemer
Finn Bostad, NTNU, Trondheim
Foredrag på LNU's landsmøte i Stavanger 2. februar 1997.
----------------------------------------------------------------------------
Innhold
I denne framstillinga skal jeg gjøre tre ting. Først skal jeg skissere ei
epistemologisk ramme, eller en forståelsesmodell, for å kunne arbeide med
læring og undervisning ved hjelp av ny, elektronisk teknologi. Deretter vil
jeg fokusere på noen få sider ved denne teknologien og hvilken betydning
disse kan ha for arbeidet med å utvikle kunnskap. Til slutt, før jeg
konkluderer, vil jeg vise noen eksempler på hvordan elever kan bruke ei
enkelt side ved denne teknologien og trekke noen foreløpige slutninger av
det.
Begreper
Nøkkelbegreper i dette foredraget vil i hovedsak være: mening,
meningsskaping, meningssystem, meningspotensial. Jeg vil avklare dem
nærmere etter hvert. Men i utgangspunktet vil jeg si at begrepet
meningsskaping også i en viss grad kan dekkes av begrepet kunnskapsutvikling
og i mindre grad av begrepet kommunikasjon, kanskje også av en kombinasjon
av begrepene læring og undervisning. Et synonym for meningssystem vil være
semiotikkens begrep tegnsystem eller symbolssystem.
Opplæringas meningsskaping
Når vi studerer meningsskapinga i opplæring, studerer vi interaksjonene på
alle nivå i opplæringa som meningsskapende prosesser. Disse prosessene er
pedagogikkens grunnlag, og resultatet av slike undersøkelser er relevant for
valget av metoder og materielle verktøy i undervisninga.
Lesing og skriving er slike kulturelle interaksjoner. Disse prosessene er
ikke enkle overføringer av budskap, men komplekse responsprosesser der
lesere og skrivere samarbeider om å skape mening. Mening transporteres ikke
fra en sender til en mottaker, den transformeres i en sosial situasjon og en
kulturell sammenheng både av såkalt sender og mottaker. Meningsskaping er
først og fremst samhandling , eller kulturell interaksjon. Det er en
samhandling både med personer, verktøy, sosiale situasjoner og kulturelle
modeller. Den mening som skapes på grunnlag av en tekst er avhengig av
leserens, eller elevens, totale livserfaring og bakgrunnskunnskap, og i
tillegg kommer klasseromskulturen og andre subkulturer som vennekrets,
familie, etc.. Videre er læreren, undervisningsinstitusjonen og de
redskapene som brukes i meningsskapinga også viktige sider ved elevens
omverden.
Alle eksisterende skolefag er av natur ulike måter å organisere mening,
eller tegn, på. Matematikk, samfunnsfag, religion, språk og litteratur
presenterer ulike modeller eller meningssystemer for å forstå og kommunisere
om verden. Elever og lærere er individer med et potensial for å forstå og
kommuniserer med ulike tegn og meningssystemer.
Språket er det viktigste meningssystemet for oss alle når vi skal lære å
bruke og forstå alle de andre meningssystemene. Å lære er å forstå og å kunne
bruke stadig nye meningssystemer, og de nye elektroniske
kommunikasjonsmediene representerer et potensial av slike nye
meningssystemer.
For å kunne snakke om dette, må vi være enige om hvordan vi skal forstå
begreper som mening, meningsskaping, meningssystem og meningspotensial. Jeg
vil drøfte dette i samband med den del av datateknologien som jeg velger å
kalle hypertekst og hypermedier.
Jeg har to siktemål med dette foredraget. Det ene er å formidle noe av min
humanistiske forståelse av betydninga av ny teknologi i utvikling av
kunnskap, og det andre er å delta i en debatt om en mer omfattende
humanistisk forståelsesmodell enn tradisjonelle pedagogiske, språklige og
filologiske modeller. Jeg vil ha tilgang til en dynamisk forståelsesmodell
som kan fange opp noe av kompleksiteten i meningsskapinga i vår kultur.
Å skape mening er å presentere og fortolke et semantisk innhold i ei form i en viss
sosial sammenheng . Det er å gjøre et semantisk innhold om til ei sosial
handling for oss sjøl og for andre. Det er videre først og fremst et
spørsmål om valg. Vi velger fra det meningspotensialet vi har til rådighet.
Dersom vi kommuniserer muntlig, velger vi fra det potensial muntlig språk
gir oss i en spesifikk sosial sammenheng. Skriftlig kommunikasjon gir oss et
annet potensial, og kommunikasjon med andre verktøy i tillegg til
skriftspråket, som f.eks. datamaskinen, utvider dette potensialet. Jeg
kommer tilbake til begrepet meningspotensial nedenfor.
Det er tre dimensjoner ved meningsskaping i en tradisjon som i nyere tid i
hovedsak kan føres tilbake til Peirce og Morris. Peirce kaller disse
dimensjonene 'pure grammar', 'logic proper' og 'pure rhetoric', mens Morris
benevner dem 'syntactics', 'semantics' og 'pragmatics'. Disse tre
dimensjonene peker mot henholdsvis tegnbæreren ('representamen'), objektet
('designatum'), og fortolkninga ('interpretanten') i en triadisk
forståelsesmodell for hvordan mening blir skapt (Nöth 1990:50-51).
I en europeisk, dyadisk tradisjon kan tegnbæreren jamføres med Saussures
'signifiant', mens objektet, det som blir betegnet, er Saussures 'signifié'.
En slik tradisjon vil fokusere på elementene i et meningssystem og på
relasjonen mellom tegnbærer og objekt, den såkalte signifikasjonen. Den
tradisjonen som går tilbake til bl.a. Peirce, vil imidlertid i hovedsak
studere relasjonen mellom tegnbæreren og fortolkninga, selve produksjonen og
bruken av tegn, det som i noen sammenhenger går under betegnelsen
kommunikasjon og av andre kalles funksjonell semiotikk (Eco 1976:4-8,
O'Toole 1994:170-173). I dette foredraget vil begrepet meningsskaping
omfatte de mest generelle aspektene ved både signifikasjon og kommunikasjon,
eller både syntaks og pragmatikk, og en annen benevnelse på en slik prosess
er semiose.
I en systemisk-funksjonell tradisjon med Halliday som den fremste
eksponenten, har enhver meningsskaping tre integrerte metafunksjoner. Den
skal fange oppmerksomhet og skape interesse; videre skal den formidle
informasjon om den erfarte virkeligheten, og så skal den også strukturere
denne informasjonen i en koherent form . Disse metafunksjonene bestemmer
hvordan vi velger våre ord i språket eller enheter i et annet meningssystem.
De samme funksjonene bestemmer også hvordan vi setter sammen eller
konstruerer våre setninger og utsagn i muntlig og skriftlig språk og i andre
meningssystemer. Vi skaper med andre ord mening samtidig i tre dimensjoner i
ulike systemer av meningsskapende ressurser ved å velge ut (differensiere)
og sette sammen (kombinere) elementer (Halliday 1978, Lemke 1994).
Alle meningssystemer har som sine hovedfunksjoner å skape og formidle mening
og å organisere betydning, dvs. representere verden i og rundt oss i visse
ordnete former. De tre hovedspørsmålene til meningsskaping i hypermedier er
derfor: Hva slags interaksjon får vi med andre eller 'den andre'? Hvordan
velger vi å representere virkeligheten? Hvilken komposisjonsform er mulig? I
dette foredraget vil jeg først og fremst ta for meg ei side ved spørsmålet,
nemlig hvordan vi velger å representere virkeligheten i hypermedier.
Meningspotensialet i hypermedier
De meningsskapende ressursene, både de mentale og de fysiske, som er
tilgjengelige for en bestemt person i en spesifikk sosial og kulturell
kontekst, kaller vi et meningspotensial (Halliday 1978). I sitt
systemisk-funksjonelle syn på språk og språkutvikling bruker Halliday termen
meningspotensial om det potensial et barn lærer å ta i bruk på veien mot å
mestre de elementære språkfunksjonene. Han hevder at språket som system er
et potensial for hva en språkbruker kan gjøre, for språket koder et
atferdspotensial til et meningspotensial. Språket gjør handling om til
mening, og en person bygger og utvider sitt meningspotensial ved å bruke
språket og andre meningssystemer, også kalt tegnsystemer. I en slik
sammenheng kan vi si at språkbruk er et meningspotensial som realiseres ved
at visse typer sosiale situasjoner skapes i samhandling.
Språkets meningspotensial ligger, ifølge den språkvitenskaplige tradisjonen
fra Hjelmslev til Halliday, i tre systemer. Disse er det semantiske
systemet, eller 'hva kan menes', det leksikogrammatiske systemet, 'hva kan
uttrykkes', og det fonologiske/ortografiske systemet, 'hva kan sies eller
skrives'. Det leksikogrammatiske systemet realiserer det semantiske
systemet, og det fonologiske/ortografiske realiserer det leksikogrammatiske.
Ifølge ovennevnte tradisjon er det snakk om meningssystemer på tre nivåer
der hvert nivå er realiseringa av et høyere nivå i prosessen med å skape
mening. Hvert av disse meningssystemene er et potensial med en rekke
alternativer en kan velge mellom, slik et system er et sett av valg.
Mennesket mener med andre ord noe gjennom et semantisk system, og det må
beherske et semantisk system for å kunne mene noe. For å kunne uttrykke hva
det mener, må mennesket kode denne meninga i et leksikogrammatisk system (i
grammatikk og vokabular). Dette systemet blir igjen kodet i et fonetisk
eller et ortografisk system, der tale og skrift er to ulike språkmodi. Ved
bruk av hypermedier i meningsskaping, blir det ortografiske systemet kodet
videre i et større antall meningssystemer med de begrensninger eller
muligheter de representerer i form av meningspotensial. Alle disse
systemene for koding av et semantisk innhold faller inn under den
meningsdimensjonen Morris kalte 'syntactics'. Det vil si at vi har å gjøre
med ulike systemer for koding av mening, av Peirce også kalt 'pure grammar',
og hypermedier representerer en gruppe av slike systemer.
Det som kjennetegner det generelle potensialet i hypermedier er først og
fremst følgende: Systemene har stor kapasitet i forhold til andre
meningssystemer som f.eks. det typografiske systemet. Denne kapasiteten
kommer fram ved at manipulering av data (prosessering) kan foregå med stor
hastighet, og ved at det er mulig å akkumulere og lagre store mengder data.
Hypertekstfunksjonen, den generelle struktureringa av 'online' tekst, gir
mulighet for å strukturere informasjon på ulike måter, mens
hypermediefunksjonen åpner for manipulering med flere meningssystemer i
produksjon av tekst. I tillegg kommer det potensial som ligger i
elektroniske nettverk, og som gir stor kommunikativ rekkevidde og rask
utveksling av informasjon. Som et resultat av det foregående har vi også et
potensial i form av økende instrumentell interaktivitet, f.eks. i form av
kunstig intelligens og VR (Virtual Reality-systemer).
I denne sammenhengen skal vi ta for oss noen av de delene av et
meningspotensial som ligger i hypertekst- og hypermediefunksjonene og
starter med å sammenlikne hypertekst med tradisjonell tekst. Kjennetegnet
på tradisjonell tekst er at den oftest er en monolineær rekkefølge av
språklige elementer. Disse elementene kan være av varierende størrelse og
innlemmet i hverandre, slik setninger er deler av avsnitt, og avsnitt er
deler av underkapitler og kapitler. Men i en tradisjonell tekst er disse
presentert monolineært, selv om bøker og artikler har fotnoter,
kryssreferanser og indekser slik at leseren kan få et annet inntrykk. Den
typografiske, materielle teksten er imidlertid alltid presentert i en
bestemt, kulturspesifikk rekkefølge, i vår vestlige kultur presenteres den
fra venstre mot høyre i linjer som følger under hverandre som på ei bokside.
Allikevel er det ofte dette som er forfatterens vanskelige arbeid. Hvordan
framstille teksten slik at den blir en sannferdig representasjon av det som
skal framstilles? Med andre ord, hvilke framstillingsformer er mulig å
realisere i det systemet en velger å uttrykke seg i?
Hypertekst åpner for muligheten til å framstille tekst på flere måter enn
det typografiske systemet siden hypertekst er en idé om hvordan tekst kan
struktureres på ulike måter. Det er en generell struktureringsidé for
'online ' dokumenter, og denne idéen er grunnleggende og gjennomsyrer
hypermedieteknologien. Potensialet i hyperteksten er at den på den ene sida
kan være en sekvensiell narrativ tekst, mens den på den andre sida kan være
en vev av tekstelementer som ikke er relaterte til hverandre i en bestemt
sekvensiell rekkefølge. Det kan være flere veier å gå fra samme
utgangspunkt, og teksten er ikke lenger monolineær, men multilineær. Det er
mulig å nøste på mange tråder, og forfatteren kan ikke kontrollere hvilke
tråder en leser begynner å nøste på. I noen tilfeller er det også slik at
leseren blir forfatter og kan selv legge til nye tråder og endre tekstveven
og gjøre den større og dermed utnytte potensialet for instrumentell
interaktivitet.
Hypermedier, som heimesidene på Verdensveven, tilbyr deler av et
meningspotensiale som gir muligheter for ulike struktureringer av en tekst
som består av flere meningssystemer enn skriftspråk (Bostad 1994). En tekst
på dataskjerm i form av ei heimeside presenterer leseren for både språklige
og ikke-språklige systemer. På den ene sida har vi verbalspråket, og på den
andre kan vi ha reine bilder, grafikk og lyd. Vi forholder oss både til
elementene enkeltvis, og vi møter dem som deler av et større hele i måten de
presenteres på i skjermbildet.
Meningssystemer som både er av språklig og ikke-språklig art, er f.eks.
typografi og tabeller. Typografien er f.eks. på den ene sida en del av
språktegnet, mens den på den andre sida også kan være, ved bruk av
virkemidler som kursiv, fete typer, tegnsetting, etc., elementer av andre
meningssystemer som åpner for ulike typer interaksjon med teksten på samme
måte som intonasjonen gjør i talespråket.
Den hypertekstuelle lenkestrukturen er en type ikke-språklig meningssystem
som gjenspeiler den logiske strukturen i en tekst. Den kan f.eks. gjenspeile
en narrativ, en argumentativ eller en fragmentert virkelighet.
Struktureringa av en hypermedietekst på Verdensveven, slik den er organisert
med lenker mellom ulike elementer, kan med andre ord representere en
sekvensiell, hierarkisk eller syklisk modell med monolineære lenker fra en
node til en annen. Den sekvensielle strukturen er additiv med en
akkumulering av mer eller mindre sidestilt informasjon. Noe forenklet vil
jeg si at den sekvensielle strukturen representerer ei enkel narrativ og
temporal framstilling. Se Figur 1.
Den hierarkiske strukturen representerer ei over- og underordning av
informasjon, og kan representere syllogistiske argumentative framstillinger.
Den hierarkiske strukturen er en parallell til språkets hypotakse, som er
semantisk strukturering av språklige utsagn, og dette
finner ei typografisk løsning i bruk av avsnitt, underkapitler og kapitler
og også ved hjelp av alfanumeriske punkter og underpunkter. Men den
hierarkiske strukturen kan også representere ei klassifisering i form av en
taksonomi og slik få en helt annen funksjon, og dette blir tydeligere om vi
ser figuren fra to ulike perspektiver. Se Figurene 2a og 2b.
Visuelle strukturer er ikke utelukkende formelle, de har også viktige
semantiske dimensjoner og får mening som resultat av den funksjon de har.
Funksjonell semiotisk teori er opptatt av de semantiske funksjonene som
ulike visuelle strukturer har.
Den sykliske strukturen tar leseren med på en lang eller kort avstikker og
retur, og er ei utdyping av allerede presentert informasjon. Den sykliske
strukturen er typografisk representert f.eks. ved bruk av fotnoter (Bolter
1991). Se Figur 3.
Dette er fire konvensjonelle, eller kulturspesifikke, former for
strukturering av informasjon. En femte struktureringstype, en såkalt
assosiativ strukturering, realiseres typografisk gjennom indeksering og
oppslagsord. Det er ei strukturering vi kjenner fra oppslagsverket med sine
stikkord og kryssreferanser. Ofte trekkes denne struktureringstypen
feilaktig fram for å illustrere hypertekstidéen, mens hypertekst i
utgangspunktet er idéen om ei generell strukturering og ikke en spesifikk
assosiativ type. Se Figur 4.
Disse grunnleggende eksemplene på strukturer fra Veven uttømmer på langt nær
det potensielle inventaret av konvensjonelle strukturmodeller. Det
illustrerer heller det faktum at en på basis av en grunnmodul som består av
en node og ei lenke kan modellere et ukjent antall strukturer, men at en
hypertekst alltid vil være en struktur av et eller annet slag. Kolb sier det
slik: "But no matter how extensive, a hypertext web remains an artifact with
defined components and links. The unlimited economy or general text cannot
be made present, for the act of making present is the creation of a limited
economy (Kolb 1994b:337)."
De ulike strukturene representerer funksjoner i det meningssystem som
hypertekstidéen kan være, og i den grad et meningssystem har funksjoner, har
det også en grammatikk. Det er grammatikken som avspeiler meningssystemets
funksjoner.
I språket er det grammatikken som gir regler for produksjon og tolkning av
budskap. Grammatikken er ei samling konvensjoner eller regler for
meningsskaping i språket. Den er et meningssystem for å forme et budskap i
en kontekst, og at noe er utformet i en sammenheng vil si at vi har en
grammatikk for det. Eller som Bateson sier det: 'The structure of the input
must somehow be reflected as structure in the output (Bateson 1979:17).'
Som skrifta er et språklig uttrykk eller 'output', er skjermbildet
hypermediets uttrykk. Skjermbildet aktualiserer det hypermediale
meningspotensialet, som skrifta aktualiserer det språklige. En som
kommuniserer via hypermedier som heimesider på Internett foretar semantiske
valg fra et tilgjengelig meningspotensial som går utover det språklige, og
teksten eller skjermbildet er prosessen eller forløpet for disse semantiske
valgene. 'Skjermskriving', det å skrive på dataskjerm, blir derfor en
realisering av også ikke-språklige strukturer.
Det er neppe kontroversielt å si at en skjermtekst er visuell, men det samme
gjelder for enhver skriftlig tekst. Tekstuelle meninger rammes inn av
visuelle former, dvs. av de visuelle uttrykk et visst skriveverktøy
presenterer, og visuelle former som størrelse, sideoppsett og typografi har
betydning for om vi identifiserer tekster som lister, tabeller, dikt,
rapporter, skolebøker, etc. Slike visuelle former får betydning for hvordan
leseren fortolker teksten og er på samme tid begrensninger og muligheter for
skriveren som skriver den. De visuelle formene utgjør et grunnleggende
rammeverk for fortolkning av teksten (Chandler 1995). Jeg vil si at de
utgjør en visuell grammatikk.
Grammatikken er et middel til å representere og kommunisere
erfaringsmønstre. Den gjør oss i stand til å bygge mentale bilder av
virkeligheten fordi den avspeiler et meningssystems funksjoner. Akkurat som
språket har de funksjoner at det gjør oss i stand til å bygge mentale bilder
av verden for at vi skal kunne forstå hva som foregår rundt oss og i oss, og
samtidig setter oss i stand til å utveksle denne forståelsen med andre, har
andre meningssystemer, f.eks. visuelle systemer som grafikk og bilder, de
samme funksjonene. I språket snakker vi om utsagnet som den viktigste
grammatikalske enheten fordi utsagnet har den funksjon at det representerer
og kommuniserer prosesser. I hypertekst vil den tilsvarende enheten være
node pluss lenke, der lenka aktualiserer den meningsskapende prosessen som
er det grunnleggende prinsippet for enhver modellering av erfaring (Halliday
1994:106).
Som språkets grammatikk er et inventar av elementer og regler som ligger
under kulturspesifikk verbal kommunikasjon, har vi også en visuell
grammatikk som etablerer de relasjonene som gir mening i visuelle uttrykk.
Akkurat som en språkgrammatikk beskriver hvordan ord blir satt sammen til
utsagn, setninger og tekster, beskriver en visuell grammatikk hvordan
visuelle representasjoner blir satt sammen i visuelle utsagn av større eller
mindre kompleksitet og utstrekning (Kress 1996:1).
Flere har arbeidet med en slik problemstilling fra ulike faglige
innfallsvinkler. O'Toole skisserer et felles beskrivelsesspråk for den
meningsskaping som skjer innen områdene skulptur, arkitektur og bildekunst
(O'Toole 1994). Sonesson, Kress og van Leeuwen tar for seg meningsskaping i
bilder og grafikk (Sonesson 1992, Kress et.al. 1996), mens Kolb studerer
visuelle strukturer i argumenterende språk ved skriving i hypertekst (Kolb
1994a, b). Felles for disse er at de presenterer ulike inventar for ulike
visuelle grammatikker. De vil vise hvordan mening skapes i visuell
kommunikasjon ved at det etableres konvensjonelle relasjoner som realiserer
det semantiske innholdet i det visuelle uttrykket, med andre ord, etablerer
en relasjon mellom tegnbærer og fortolkning.
Den generelle hypertekstidéen er et potensial for meningsskapende
strukturer i 'online' tekster, men disse strukturene blir bare realisert i
den grad det finnes konvensjoner eller regler for ei slik realisering, dvs.
en grammatikk. Når hypertekstidéen blir forsøkt realisert i et redskap som
f.eks. Verdensveven, finner vi igjen kjente, konvensjonelle strukturer som
sekvensen, hierarkiet og sirkelen. Disse utgjør et elementært inventar i
hypertekstens grammatikk. Men fordi hypertekst er en generell
struktureringsidé, vil potensialet imidlertid kunne være mye større, det er
bare ikke utviklet konvensjoner for å utnytte det. Grammatikker for å
utnytte potensialet i mer tradisjonelle redskaper for produksjonen av mening
vil alltid legge premisser også for meningsskaping ved bruk av ny teknologi.
Eller for å si det i McLuhans ånd: metaforer knyttet til tidligere
teknologier er ikke lenger nyttige for å forstå potensialet i ny teknologi
(Murray 1995:8).
Meningsskaping i hypermedier, som Verdensveven er det mest utbredte eksempel
på, tilbyr et meningspotensial som er knyttet til våre konvensjoner for å
skape mening i ulike meningssystemer, som tekst, grafikk, bilde, etc.
Skjermen er ei visualisering av meninga, og skriving og lesing på skjermen
krever kjennskap til visuelle grammatikker fordi visuell kommunikasjon
alltid er kodet. Vi har derfor behov for grammatikker som kan gi oss
konvensjonelle regler for dagens visuelle representasjoner i vår vestlige
kultur. Vi trenger, med andre ord, en oversikt over et inventar av elementer
og regler som ligger til grunn for en kulturspesifikk form for visuell
kommunikasjon som omfatter både språklige og ikke-språklige meningssystemer
(Kress 1996:3).
Men det sier seg selv at en grammatikk alltid representerer de eksisterende
erfaringsmønstrene. Den realiserer et meningspotensial i allerede kjente
systemer. Vi har en språkgrammatikk, og vi kan sikkert også ha en visuell
grammatikk. Men vi savner fortsatt et felles beskrivelsesspråk for språklige
og ikke-språklige, verbale og visuelle grammatikker som kan hjelpe oss til å
utvikle og utveksle mening i nye, komplekse meningssystemer som de
hypermedier på Internettet aktualiserer. Jeg mener vi kan finne
forståelsesrammer og ansatsene til et slikt beskrivelsesspråk i de
semiotiske og systemisk-funksjonelle tradisjonene som er vist til i dette
foredraget.
Bateson, G., 1979 Mind and Nature, A Necessary Unit, Wildwood House,
London:17.
Berk, E., Devlin, J. (eds.) 1991 Hypertext/Hypermedia Handbook, New York:
McGraw-Hill Publishing Company.
Bolter, J.D. 1991 The Shapes of WOE, Writing on the Edge, Vol. 2, No. 2,
Spring 1991, University of California.
Bostad, F. 1994 What happens to writing when texts in "a world on paper" are
replaced by messages in "virtual space"? (under trykking), finnes også på:
http://www.hf.unit.no/anv/wwwpages/Finn_ToC.html
Chandler, D. 1995 The Act of Writing, A Media Theory Approach, Aberystwyth,
University of Wales.
Eco, U. 1976 A Theory of Semiotics, Bloomington: Indiana University Press.
Halliday, M.A.K. 1978 Language as Social Semiotic, London, Edward Arnold.
Halliday, M.A.K. 1994 An Introduction to Functional Grammar, Second Edition,
London, Edward Arnold Publishers Ltd.
Hjelmslev, L. 1943 Omkring sprogteoriens grundlæggelse, København: Akademisk
forlag.
Kolb, D. 1994a Socrates in the Labyrinth, Hypertext, Argument, Philosophy,
Watertown, MA, Eastgate Systems Inc.
Kolb, D. 1994b Socrates in the Labyrinth, Hyper/Text/Theory, Landow, G.P.
(ed.), Baltimore & London, The John Hopkins University Press:323-344.
Kress, G., van Leeuwen, T. 1996 Reading Images. The Grammar of Visual
Design, London, Routledge.
Lemke, J.L. 1994 Living Literacy in the Information Age, paper at the
Australian Reading Association Twentieth National Conference, Perth, 10.-13.
July 1994.
Murray, D.E. 1995 Knowledge Machines: language and information in a
technological society, London/New York, Longman.
Nelson, T.H. 1992 Literary Machines 93.1, Sausalito CA: Mindful Press.
Nsth, W. 1990 Handbook of Semiotics, Bloomington & Indianapolis: Indiana
University Press.
Sonesson, G. 1992 Bildbetydelser. Inledning til bildsemiotiken som
vetenskap, Lund, Studentlitteratur.
O'Toole, M. 1994 The Language of Displayed Art, London, Leicester University
Press.