4         “En skrivende kvinne tenker tilbake gjennom sine mødre”[1] – og  fedre

I Toril Mois forfatterskap finnes det mange henvisninger til Simone de Beauvoirs liv og tekster. Som vi har sett er det også i ’I Am a Woman’ en rekke henspillinger og direkte referanser til Beauvoir, samt til andre tekster, forfatterskap og personer, til kjente og mindre kjente teoretikere. Jeg vil i dette kapitlet se nærmere på essayets mange utenomtekstlige forbindelser. Referanser ut over teksten er et vanlig sjangertrekk ved essays.[2]  I ’I Am a Woman’ er disse referansene spesielt interessante, fordi det er så mange av dem og fordi forfatteren av essayet i så stor grad baserer seg på andre tekster for å få fram sine standpunkt. I ’I Am a Woman’ er referansen til Det annet kjønn så sentral at jeg senere i kapitlet vil vie den ekstra oppmerksomhet. Vi skal blant annet se nærmere på hvilken effekt det har på essayet at det i så stor grad baserer seg på en annen tekst.

Før vi går nærmere inn på forekomsten av de mange ’mellomtekstlige relasjonene’ i ’I Am a Woman’,  må vi avklare forfatterens forhold til teksten.

1.1       Trenger vi et nytt forfatterbegrep?

Jeg vil i dette kapitlet foreta en annen type lesning enn nærlesningen, som var en tekstimmanent narratologisk nærlesning. Her vil jeg derimot foreta en mer kontekstuell lesning. Jeg vil studere denne teksten i forhold til andre tekster og andre forfatterskap, og se på forfatteren av ’I Am a Woman’ som en forfatter av flere tekster. I den videre analysen vil jeg argumentere for at det er tungvint å operere med et skille mellom forteller og forfatter når jeg nå skal se på essayet og forbindelsen det har til andre tekster. Grunnen til at det er viktig å ta opp dette her, er at jeg i starten har hevdet at essayet kan sees som fiksjon. Hvordan kan da essayet forholde seg til en virkelighet?

Petter Aaslestad diskuterer i Narratologi (1999) det problematiske forholdet mellom forfatter av en tekst og fortelleren i teksten. Han skriver:

Jeg tror tiden er moden til å problematisere den noe for forenklede forestilling om forskjellen på forteller og faktisk forfatter – i visse tilfeller, og jeg vil hevde at jeg-fortelleren i Hamsuns noveller av og til ligger nærmere den faktiske Knut Hamsun enn det vi fremstiller det som, når vi vektlegger teksten som en autonom størrelse. (Aaslestad 1999:97)

Det synes altså like problematisk å skulle skille forfatteren fra fortelleren, som det er å påstå at de er en og samme skikkelse. Det avgjørende vil da bli om det er fruktbart for analysen å opprettholde et slikt skille eller ikke.

I nærlesningen har vi sett på essayet som fortelling, og studert fortelleteknikken. Vi fant hvilken funksjon fortelleren har i essayet og undersøkte hvordan essayets stoff i del I er framstilt gjennom fortelleren. Ved å bruke et fortellerbegrep i den narratologiske analysen, var det også mulig å skille ut de ulike jeg-stemmene som opptrer i teksten. Vi så at jeg’et ikke alltid representerer den samme stemmen. Ved å operere med et fortellerbegrep og ikke bare kalle jeg-personen, fortelleren og eksempel-jeg’et for Toril Moi, har forskjellene i bruken av det personlige pronomenet/subjektbegrepet ’jeg’ kommet frem. Dermed har vi sett at det ikke nødvendigvis er en direkte forbindelse mellom jeg’et i en fagtekst og forfatteren av teksten.

Det var imidlertid ikke bare spørsmålet om fortellerstemmen som gjorde at jeg valgte å se på essayet som fortelling. Det angikk også virkelighetsperspektivet, muligheten for å gjengi en sannhet for eksempel om en annen person, det være seg Simone de Beauvoir, Jane Tompkins eller Toril Moi. For å få fram tekstens ulike lag, og forholdet til virkeligheten, var det likevel nødvendig å skille teksten fra virkeligheten utenfor teksten, og dermed jeg-fortelleren fra forfatteren Toril Moi.

Debatten om forholdet mellom tekst og virkelighet, er en av de store debattene innenfor litteraturvitenskapen.[3] Hvilken betydning kan vi si at forfatteren har for teksten? Hvis jeg nå skal omtale forfatteren av teksten, Toril Moi, hva slags forfatterbegrep snakker vi da om?

Roland Barthes og Michel Foucault har i sine artikler ”La mort de l’auteur” og ”Qu’est-ce qu’un auteur?” begge beskrevet hvordan forfatteren bør få mindre betydning i litterære analyser.[4] Med sin kjente avslutningssetning om at ”leserens fødsel må betales med forfatterens død”, kritiserer Barthes den positivistiske kritikkens glorifisering av forfatteren som geni, og dens fokusering på forfatterens biografi som av betydning for tekstens mening (Barthes 1994:54). Det er ifølge Barthes hos leseren teksten skapes:

Således avslører skriftens totale væren seg: En tekst er laget av mangfoldige skrivemåter, som stammer fra flere kulturer og som binder disse sammen i dialog, parodi og protest. Men det finnes et sted hvor dette mangfold samles, og dette sted er ikke forfatteren, slik man til nå har hevdet, men leseren: Leseren er selve dette rom hvor alle de sitater som utgjør en skrift blir innskrevet, uten at noen av dem går tapt; enheten i en tekst er ikke å finne i dens opprinnelse, men i dens mottagelse. (Barthes 1994:53)

Forfatterens rolle reduseres, og forfatteren blir i ”ytterste konsekvens […] bare en leser av sin egen tekst, på linje med andre lesere” (Aaslestad 1999:97). Dette blir problematisk når man i litteraturvitenskapen samtidig ser en sammenheng mellom tekster av en og samme forfatter: ”Ja, at det går en linje gjennom et samlet forfatterskap, er noe de fleste synes er selvsagt. Men innenfor dagens litteraturvitenskap er dette langt fra avklart. Forestillingen om et helhetlig forfatterskap rimer unektelig dårlig med at en forfatters posisjon ikke er vesensforskjellig fra andre leseres” (Aaslestad 1999:97).

Foucault betoner forfatteren som en sosiohistorisk konstruksjon i sin artikkel. Han skriver om en forfatterfunksjon, og knytter denne til diskursene. Som jeg har forklart i kapitlet om fortellerinstansen, er ikke forfatteren nødvendigvis ett individ for Foucault. Flere individer kan inneha en bestemt forfatterfunksjon, og denne kan bestå av flere typer subjekter, slik Foucault ser det (Foucault 1997:205). Forfatteren synes for Foucault å hindre en fri ’fiksjons-flyt’, og Foucault ønsker seg en kultur hvor det ikke betyr noe hvem det er som ytrer seg.

Teoretikeren Seán Burke har i boka The Death and Return of the Author (1992), kritisert Barthes og Foucault, og også Derrida, for likevel å operere med et forfatterbegrep i sine tekster. ”The death of the author emerges as a blind-spot in the work of Barthes, Foucault and Derrida, an absence they seek to create and explore, but one which is always already filled with the idea of the author” (Burke 1992:154).[5] Vi kan allerede i ”La mort de l’auteur” se at forfatterbegrepet er vanskelig å bli kvitt. Barthes bytter ut forfatteren med ’skriptøren’ i det fjerde avsnittet, men gjeninnfører forfatterbegrepet i neste avsnitt:

I likhet med Bouvard og Pécuchet […] kan ikke forfatteren annet enn å imitere en bevegelse som alltid har gått foran ham og som aldri er opprinnelig. Det eneste han formår er å blande skrivemåtene, sette dem opp mot hverandre på en slik måte at han aldri faller til ro med én enkelt av dem; skulle han ønske å uttrykke seg, må han i det minste være klar over at den indre ”tingen” han tenker å ”oversette” ikke er annet enn en ferdig sammensatt ordbok der hvert ord bare kan forklares ved hjelp av andre ord, og så videre i det uendelige […]. (Barthes 1994:52)

Barthes bruker senere i samme avsnitt skriptørbegrepet, men har ikke helt klart å kvitte seg med forestillingen om en forfatter. Det som skjer er at han med skriptørbegrepet markerer at forfatterens rolle er en annen enn den ’allmektige styreren’ bak en tekst. Han peker på denne måten mot et intertekstualitetsbegrep, noe som blir understreket i påfølgende setning: ”[D]enne boken er selv ikke annet enn en vev av tegn” (ibid.). Intertekstualitetsbegrepet og forestillingen om teksten som en vev, gjenfinner vi også i Barthes’ artikkel ”Theorie du texte” (1973).

Barthes unnlater også i ”La mort de l’auteur” å forholde seg til den kritikken som ikke opererer med den samme mytologiserende forfatterholdningen som positivismens kritikk, men som fokuserer på forfatteren i mindre grad (Burke 1992:26).

Hvis vi ser ’drapet’ på forfatteren som det nødvendige drapet på en allvitende, allmektig og autoritær forfatterfigur, blir bildet noe annerledes. Da handler det om å definere innholdet i begrepet ’forfatter’. Bruker vi forfatterbegrepet for å beskrive en forfatterperson, som har skrevet flere tekster, og hvor tekstene bærer spor av andre tekster og forfatterskap, unngår vi å trekke med oss en autoritær forfatter som bestemmer all mening. Her foreslår Burke Mikhail Bakhtins begrep om den polyfone teksten. For Bakhtin er forfatterstemmen én blant mange andre stemmer i en tekst. Forfatteren dominerer ikke de andre stemmene, men bidrar til å holde teksten sammen. Forfatteren spiller ikke en passiv rolle, men innehar en aktiv, dialogisk rolle, både som skriver av en tekst og som leser av en annen tekst (Burke 1992:48, Kristeva 1997:44-59). Gjennom å operere med et polyfont forfatterbegrep unngår vi ’ubehaget’ ved å måtte forholde oss til et foreldet forfatterbegrep som ser på forfatteren som autoritær og allmektig. Burke mener at Barthes og Foucault var nødt til å skape denne skikkelsen for kunne avlive den, men dermed undergraver de også sine egne argumenter.

Ett aspekt ved ’forfatterens død’ er å betone at forfatteren ikke står som autoritært opphav til sin tekst. Ett annet aspekt er, som Foucault, å hevde at forfatterens biografi ikke har noen betydning for vår lesning av teksten. Det er vanskelig å se bort fra at vi som lesere føler oss tiltrukket av forfatterens skikkelse, og at vi tillegger teksten mening ut fra vår viten om, eller forforståelse av, forfatteren.[6] En annen sak er at det selvsagt kan diskuteres hvor fruktbart det er for det litterære verket å skulle se det i forhold til forfatteren som person og virkeligheten utenfor teksten. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom forfatterens og tekstens moral.

Vi må imidlertid kunne åpne opp for at leseren er en medprodusent i teksten, som Barthes gjør, uten å måtte begrave instansen på den andre siden av kommunikasjonsmodellen, nemlig forfatteren. Ved å ha et dynamisk forfatterbegrep som Bakhtin, som vektlegger de mange stemmene, oppnår vi imidlertid å kunne beholde forfatteren. Med det polyfone forfatterbegrepet oppnår vi å se forfatteren som en av flere stemmer.

Toril Moi er, ifølge Bakhtins begrep om den polyfone teksten, én av stemmene i essayet. At det også finnes andre stemmer i teksten, er et aspekt vi skal studere nærmere nedenfor. Men kan vi nå sette likhetstegn mellom forfatteren Toril Moi og de ulike jeg’ene i essayet?[7]

Det finnes ikke noe enkelt svar på dette spørsmålet. En måte å se det på er at det er bruken av jeg-formen som gir inntrykk av at det er et subjekt tilstede i teksten. Bruken av pronomenet ’jeg’ gjør at vi oppfatter det som om det er en person som henvender seg til oss gjennom teksten. Det er likheten mellom denne tekstlige skikkelsen og det vi vet om forfatteren Toril Moi forut for lesningen av teksten, som gjør at leseren blir fristet til å se etter mulige selvbiografiske opplysninger om Moi. 

Dermed er det fortsatt ikke slik at tekstens ’jeg’ refererer gjennom en enkel referensialitet direkte til  forfatteren Toril Moi. Men som lesere vil vi kunne oppfatte de to som uttrykk for den samme personen. For å unngå at dette blir mer komplisert enn nødvendig, vil jeg i det følgende ikke skille mellom tekstens ’jeg’ og Toril Moi.

1.2       Intertekstualitet eller transtekstualitet i ‘I Am a Woman’?

Når vi nå skal gå tilbake til ’I Am a Woman’ og se på forholdet mellom essayet og de ulike referansene til andre tekster, kan vi si at disse tekstene kan fungere som en inngang til å undersøke de mer skjulte tekstlige henspillingene. Vi trenger derfor et begrepsapparat som kan skille mellom ulike typer mellomtekstlige referanser. Den mest vanlige og generelle betegnelsen på slike referanser er intertekstualitet. En rekke teoretikere har behandlet intertekstualitetsbegrepet, Gérard Genette er en av dem. Det er i hovedsak hans begrepsapparat jeg vil benytte meg av. Men for å forstå hvilken tradisjon han utgår fra, er det interessant å undersøke hvordan begrepet oppstod.

Intertekstualitetsbegrepet ble innført av Julia Kristeva i 1966.[8] Intertekstualitetsbegrepet betegnet for Kristeva den gjensidige avhengigheten alle tekster i mellom. En tekst er ikke et isolert fenomen, men satt sammen av en ’mosaikk av sitater’ fra andre tekster (Kristeva 1997:37). Enhver tekst har tatt opp i seg en annen tekst samtidig som den er en omforming av denne, noe vi ser klart i ’I Am a Woman’, og da sterkest gjennom forholdet til Det annet kjønn.

Tidligere tekster ligger usynlig ’oppå’ nye tekster, og derfor er det poetiske språket dobbelt. Her bruker Kristeva Bakhtins dialogismebegrep, som vi har sett kommer til uttrykk i begrepet om den polyfone teksten: ”Bakhtinian dialogism identifies writing as both subjectivity and communication, or better, as intertextuality” (op.cit:29). For Bakhtin ligger det intertekstuelle aspektet i dialogen gjennom skriften. Med skriften (’writing’) mener Bakhtin en slags lesning av tidligere tekster, og det fenomen at den nye teksten har tatt opp i seg og svarer på en annen tekst (ibid.). Vi ser hvordan det nye forfatterbegrepet vi kom fram til, fører oss videre til å se på også de andre stemmene i teksten.

I boka La Révolution du langage poétique (1974) videreutvikler Kristeva intertekstualitetsbegrepet: ”[E]very signifying practice is a field of transpositions of various signifying systems (an intertextuality)” (op.cit:111). Dette betyr at Kristeva mener at det i alle prosesser som produserer mening finnes en form for intertekstualitet. I disse meningsproduserende feltene foregår det hele tiden forflytninger av et eller flere tegnsystem inn i et annet. Det er ikke slik at et tegnsystem bare blir produsert ut fra et annet liknende eller flere andre tegnsystemer, som at romanen tar opp i seg andre kulturelle ytringsformer som, sitat: ”carnival, courtly poetry, scholastic discourse” (op.cit:11). Det skjer også en forandring og overføring av mening, og en ny ytring oppstår. Det er en tanke om at en tekst er et resultat av en dialog med tidligere tekster, og at den nye teksten innehar i seg de foregående tekstene.[9]

Intertekstualitetsbegrepet blir en måte å komme utenom strukturalismens syn på teksten som en autonom størrelse. Ved å se på teksten innenfor et nettverk av andre kulturelle tegnsystemer, bringes det sosiale aspektet inn som en tekstlig størrelse. Teksten blir dermed et sted hvor det skjer en interaksjon mellom ulike diskurser og koder.

Kristeva understreker i La Révolution du langage poétique at intertekstualitetsbegrepet ikke betyr det samme som studier av teksters opphav, slik det kan synes å gjøre. Kilde-aspektet er dermed ikke det sentrale ved intertekstualitetsbegrepet. Det er for henne snakk om et annet nivå i teksten enn de rent eksplisitte utenomtekstlige forholdene.[10]

I den videre analysen av ’I am a Woman’ skal vi se at forholdet til noen av de eksplisitte referansene viser seg å være komplekst. Som vi har sett er Kristevas intertekstualitetsbegrep lite konkret når det gjelder direkte henvisninger. Derfor blir det vanskelig å benytte seg av hennes begrep for å påpeke åpne referanser i en tekst. Genette henviser til Kristevas bruk av intertekstualitetsbegrepet i sin bok Palimpsests. La littérature au second degré (1982), og hevder at han bruker sitt intertekstualitetsbegrep i en ”more restricted sense” (Genette 1997:1).[11] Genette innfører istedet et helt system av termer for å beskrive de mellomtekstlige referansene på en dekkende måte. Jeg velger å bruke Genettes system fordi, som vi skal se, det får mer presist fram de ulike typene utenomtekstlige referanser.

1.3       Genettes begrep om transtekstualitet

I boka Palimpsestes. La littérature au second degré, finner vi utarbeidet et begrepsapparat for å undersøke forholdet tekster i mellom. Dette kaller Genette transtekstualitet.[12] Med transtekstualitet mener Genette alt som setter en tekst i åpen eller skjult forbindelse med en eller flere andre tekster (Genette 1997:1). Genette bruker dermed begrepet transtekstualitet for å beskrive noe tilnærmet det samme som det Julia Kristeva kaller intertekstualitet.

Genette skiller mellom fem typer transtekstualitet, og jeg skal her gjennomgå de som jeg mener er mest relevante i forhold til analysen av ’I Am a Woman’. Intertekstualitetsbegrepet er den første typen Genette behandler. Hos Genette betyr intertekstualitet en inkludering av den åpne referansen til en annen tekst: ”[…] the actual presence of one text within another” (Genette 1997:2).[13] Det er da et mer operativt begrep i vår analyse, siden de åpne referansene finnes i så stor grad i ’I Am a Woman’.

Paratekst er den andre av de fem typene transtekstualitet Genette nevner. Den er mindre eksplisitt tilstede i teksten enn hva interteksten er. Paratekst kan for eksempel være tittel, deloverskrifter, dedikasjoner, forord, illustrasjoner og bokomslag osv., det vil si all tekst som har direkte forbindelse med en annen tekst, uten å være en fullstendig del av den. Genette framhever den betydningen parateksten har på leseren, til tross for at den ikke er en del av selve teksten. Vi kan se eksempler på dette i vår tekst, særlig gjennom Stanley Cavells ord på baksiden av bokomslaget til What is a Woman? And Other Essays. Dette er en del av parateksten i forhold til hele essaysamlingen, og den spiller en viktig rolle for leserens inntrykk av ’I Am a Woman’. Den korte teksten lyder som følger:

Forthright and subtle, patient and experimental, learned and generous, Toril Moi in What Is a Woman? rehearses, rethinks, and extends her distinguished contributions to feminist theory and interpretation over the past two decades. For a philosopher of my temperament a particular gratitude is in order for this lavish present. (Cavell på bokomslaget)

Stanley Cavells tittel er Walter M. Cabot Professor of Aesthetics and the General Theory of Value, Emeritus, Harvard University. I den teoretiske diskursen essayet er en del av, kan man vel vanskelig tenke seg en bedre referanse. Dermed deltar Cavell i flere transtekstuelle sammenhenger i Mois tekst. Han har i praksis kommet inn i hennes tekst også med sin egen diskurs og sine egne ord.[14]

Innenfor paratekstbegrepet ligger det også en forestilling om ’forteksten’. ’Forteksten’ er, i følge Genette, et utkast eller andre utgaver av en tekst, som intervjuer, sammendrag og lignende.[15] Artiklene Moi har skrevet i tidsskriftene Bang og Kvinder, Køn og Forskning er paratekster til ’I Am a Woman’.[16] Begge disse artiklene drøfter synspunkter som er uttrykt i ’I Am a Woman’. Også intervjuer Moi har gitt i forbindelse med boka, fungerer som paratekster til vårt essay.[17] Parateksten bidrar som vi har sett til å forberede leseren til teksten, og påvirker hvilke holdninger vi har til den. Dette skal vi se senere i kapitlet om selvframstilling.

Hovedfokus i Palimpsestes er de hypertekstuelle relasjonene.[18] Med dette begrepet vil Genette kategorisere på hvilke måter en tekst kan ta opp i seg og transformere en annen tekst. Hypertekstualitet, mener Genette, er ethvert forhold som forener en tekst (B) med en tidligere tekst (A), hvor tekst B er ’podet’ (’grafted’) på tekst A.[19] Tekst B kalles en hypertekst, mens tekst A kalles en hypotekst (Genette 1997:5). Det dreier seg om mer enn et kommentarforhold tekstene i mellom. Tekst B er avhengig av tekst A for å eksistere, den oppstår ut fra tekst A. Vi ser her at hypertekstualitetsbegrepet grenser opp mot metateksten, noe Genette selv kommenterer på denne måten: ”This derivation can be of a descriptive or intellectual kind, where a metatext ’speaks’ about a second text”(ibid.). Det hypertekstuelle forholdet kan også være helt skjult, det vil si at det ikke er uttalt i teksten. I vårt tilfelle finnes begge disse hypertekstuelle forholdene, for eksempel mellom vårt essay (tekst B), Det annet kjønn (tekst A), og Ludwig Wittgensteins Filosofiske undersøkelser (også tekst A). Bruker vi Genettes begrepsapparat ser vi at vi har én hypertekst, men flere hypotekster.

Genette skiller mellom to retninger av hypertekstualitet, enkel eller komplisert. Med en enkel hypertekstuell referanse mener han at emnet i hypoteksten transponeres til hyperteksten. Den mest komplekse hypertekstuelle relasjonen er en teksts imitasjon, og transformasjon, av en annen teksts struktur og stil. Genette utreder flere måter denne imitasjonen og transformasjonen kan foregå på, og kaller disse for parodi, pastisj, travesti, karikatur, falskneri og transposisjon. Betegnelsene blir gitt alt ettersom hvordan imitasjonen og transformasjonen er utført, om den er ’ludisk’ (spøkefull), ’satirisk’ eller ’seriøs’. Det er ikke et rigid mønster han setter opp; han bemerker at det finnes glidende overganger mellom kategoriene. Jeg vil i de to neste kapitlene beskrive nærmere de to konkrete hypertekstuelle forholdene som vi finner mellom essayet ’I Am a Woman’ og Det annet kjønn og Filosofiske undersøkelser. Først skal vi se kort på hvordan essayet som fortelling kan beskrives i Genettes termer.

I ’I Am a woman’ kan vi på et mer abstrakt nivå finne flere hypertekstuelle henspillinger til andre sjangre. Vi har sett at fortellingen er én slik hypotekst. Essayet er dermed hva Genette vil kalle ”transgeneric” (Genette 1997:8). Fortellingens strukturer ligger som en skjult del av essayets form. Jeg har i delen om essayet som fortelling påvist at ingrediensene til en fortelling ligger i teksten. Vi har en rammefortelling, en forteller med et prosjekt, ulike tidsaspekt og en historie om utvikling som det fortelles om. Essayet som tegnsystem har i seg den redistribusjonen av et annet tegnsystem (det narrative) som Kristeva inkluderer i sitt intertekstualitetsbegrep.

1.4       Transtekstualitet: ‘I Am a Woman’ og Filosofiske undersøkelser

’I Am a Woman’ har flere typer transtekstuelle forbindelser til Ludwig Wittgensteins Filosofiske undersøkelser fra 1953.[20] Den første referansen til Ludwig Wittgenstein er eksplisitt til stede i essayet, som når hans verk siteres direkte. Ut fra Genettes begrepsapparat vil dette være en intertekstuell referanse. Men henspillingene til Wittgensteins filosofi[21] finnes også mer skjult; de finnes gjennom en imitasjon av emne og stil. Igjen har vi både en enkel og en kompleks hypertekstuell referanse, og i begge tilfeller er det snakk om imitasjon på en nokså ’løs’ måte. Det er dreier seg mer om imitasjon av selve ’ideen’ om tekstens struktur.

Wittgenstein framsetter i Filosofiske undersøkelser ikke noen filosofiske eller teoretiske grunnsetninger, ingen påstander. Boka er heller et forsøk på å vise hans måte å forstå på, hans måte å tenke rundt et tema på. Filosofen Arne Næss kaller det Wittgenstein gjør nettopp for ’vising’: ”Hans filosofi er en ren form for handling, nemlig vising. Hvis et av Wittgensteins medmennesker begynner å tenke over argumenter for og imot i relasjon til noe Wittgenstein har søkt å vise, vil vi måtte påpeke at vedkommende ikke har oppfattet det som Wittgenstein søkte å vise” (Næss 2000:6). Det kan se ut som om Toril Moi søker å finne sin måte å skrive på, i en dialog med Wittgensteins vising. Hun benytter seg av eksempler, som Wittgenstein gjør, i stedet for å framsette én teori.

Filosofiske undersøkelser er inndelt i paragrafer, som hver går gjennom et eller flere tenkte konkrete tilfeller når det gjelder bruken av språket. Teksten beveger seg sakte framover og har lite oppsummeringer for å vise hva man kommer fram til i hver paragraf. Paragrafene er ofte svært grundige gjennomganger av alle aspekter av de begreper som blir introdusert, gjennom å vise til eksempler på ulike talehandlinger hvor begrepene blir brukt. For eksempel skriver Wittgenstein i paragraf 65:

65. Her støter vi på det store spørsmålet som ligger bak alle disse betraktningene. – For man kunne innvende mot meg: ”Du springer over der gjerdet er lavest! Du snakker om alle mulige språkspill, men ikke noe sted har du sagt hva som er det vesentlige i språkspillet, og altså i språket. Hva som er felles for alle disse prosessene og gjør dem til språk, eller deler av språk. Du fritar altså deg selv for nettopp den delen av undersøkelsen som i sin tid voldte deg mest hodebry, nemlig den som angår setningens og språkets allmenne form.”

   Og det er sant. – Istedenfor å angi noe som er felles for alt det vi kaller språk, sier jeg at det slett ikke er noe felles for alle disse fenomenene som kunne forklare at vi benytter det samme ord for dem alle,  – men  at de er innbyrdes beslektet på mange forskjellige måter. Og det er på grunn av dette slektskapet, eller disse slektskapene, at vi kaller dem alle ”språk”. Det skal jeg forsøke å forklare. (Wittgenstein 1997:63)[22]

Vi ser at Wittgenstein kommer med mulige motargumenter til sin egen framgangsmåte. Arne Næss vektlegger samtale-aspektet hos Wittgenstein, og da i betydningen samtale med seg selv. Gjennom ’visingen’, som er en virksomhet, forsøker Wittgenstein å illustrere noe for seg selv og for leseren, uten å komme med påstander om det han undersøker. Arne Næss siterer hva Wittgenstein skriver i sin dagbok: ”’Det jeg skriver er nesten alltid samtaler med meg selv. Ting jeg sier til meg selv under fire øyne’” (Næss 2000:4).[23]

I ’I Am a Woman’ gjenfinner vi også samtalen som uttrykksmåte. Vi finner et eksempel på dette i en avgjørende del av essayet, hvor Moi er nesten ferdig med sin analyse av åpningspassasjen til Det annet kjønn. Her er en passasje hvor Moi har vist at hun mener at Beauvoir gjennom å sette seg selv fram som eksempel ikke ønsker å undertrykke noen ved å gjøre det. Men Moi mener at Beauvoir heller ikke vil gi opp retten til å utsi noe generelt om kvinners hverdag gjennom sine egne opplevelser:

First, there is the question of exemplarity. Isn’t there something arrogant about using oneself as an example? Isn’t this another way of saying that Beauvoir is generalizing from the particular case? And doesn’t this resurrect all the problems attached to the attempt to speak for others? Then there is the question of disagreement. So far I have taken it to be entirely productive. But isn’t my analysis of Beauvoir’s dialogic method far too sanguine, far too confident in something like the fundamental good will of human nature? What happens when the dialogue breaks down? (IAW:227)

Vi ser her likheten med Wittgensteins §65. Dialogen skriveren her fører med seg selv og leseren viser fram den tankeprosessen som har foregått. Men, som vi så i kapitlet om leseren, ligger det også noe retorisk i disse spørsmålene. Teksten kommer på denne måten en mulig kritikk i forkjøpet.

Wittgenstein bruker et enkelt og klart språk, selv om tankene som uttrykkes ikke er umiddelbart lett tilgjengelige. Han er opptatt av at man kan fjerne overflødige hindere for å lettere kunne samtale med hverandre, både i den dagligdagse samtalen og i filosofiske diskusjoner.[24] Moi skriver i ’I Am A Woman’ med klar henvisning til Wittgenstein: ”Just as there is a difference between difficulty and obscurity, clarity and transparency are not synonymous. To put a difficult thought with some clarity and precision is not going to make it any simpler or less challenging than it actually is” (IAW:135). En vanskelig tanke uttrykt i et klart språk, uten dermed å bli banal og lite utfordrende, er nettopp det som teksten ’I Am a Woman’ etterstreber.[25]

I forlengelsen av dette synspunktet skriver Moi i ’I Am a Woman’ at bare når vi finner at noe er problematisk med talehandlingen, trenger vi å analysere den mer grundig (IAW:144). Vi må ikke glemme det faktum at vi faktisk som regel kan snakke sammen og forstå hverandre, skriver Moi (IAW:146). Dette er i tråd med Wittgensteins filosofi om at det vi kan vite sikkert ligger i talehandlingene våre.

De mange eksemplene Moi anvender i ’I Am a Woman’ er en del av visingen i essayet. Et eksempel på dette er den personlige fortellingen om møtet med Tompkins’ tekst, som vi så det i nærlesningen. Her viser Moi hva det var som utløste hennes undersøkelse. Moi gjør den selvopplevde episoden til eksempel på en frustrasjon mange intellektuelle kvinner kjenner, og tar dermed seg selv som eksempel før hun går over til å finne en løsning på problemet med å skrive teori som kvinne. Her ser vi også en likhet med Beauvoir, som i Det annet kjønn gjør seg selv til eksempel. Eksemplet jeg her sikter til er av en mer generell karakter. Beauvoir viser hvordan hun av og til blir møtt med holdningen: ’dette sier du fordi du er en kvinne’, når hun diskuterer med en mann.

Vi kan óg se en type vising i de mange eksemplene av et ords ulike betydninger, som gjennomgås i egne kapitler i essayet. Eksemplene fra del I er blant annet gjennomgangen av ordet ’personlig’, ad-feminam-argumentet og ulike typer ’objektiv kunnskap’.[26] Vi skal se nærmere på de detaljerte eksemplene nedenfor.

Men i motsetning til Wittgensteins tanke om å ikke framsette påstander tar vårt essay klart standpunkt. Stemmen i essayet framstår derfor som ganske selvsikker. Den selvsikkerheten som essayet framviser står på mange måter i kontrast til Wittgensteins ydmyke tone i Filosofiske undersøkelser, slik vi ser den uttrykt i forordet: ”Jeg ville gjerne ha frembrakt en god bok. Slik er det ikke blitt; og den tid er forbi da den kunne bli forbedret av meg” (Wittgenstein 1997:32). En liknende ydmyk tone kan gjenfinnes i enkelte partier i de konkluderende avsnittene i ’I Am a Woman’, men ikke i en like ’selvutslettende’ grad. Vi ser den i vårt essay i setninger som disse:

I have tried to show through numerous examples that such assumptions are by no means generally true. In my discussion of ad feminam argumentation, I stress that the turn to the personal needs to be justified by showing what problems it solves. In the same way, I have tried to show that one cannot assume that any attempt to turn to the impersonal is a universalist, patriarchal plot. (IAW:167)

Likevel blandes det ydmyke uttrykket med mer selvsikre partier som her helt mot slutten av essayet:

Have I succeded? By reading The Second Sex I have discovered that to write theory in a way that does not neglect the personal entails, among other things, finding a voice of one’s own and a way to write that acknowledges the presence of others. It also entails being able to stake one’s own experience (subjectivity) in one’s general claims, and to do so in a way that adresses the other’s freedom. In this essay I place dialogue, exchange, conversation, engagement, and response at the heart of intellectual life. It is not a coincidence, I think, that my engagement with Beauvoir takes the form of extremely attentive close reading. Beauvoir herself thinks of reading as a generous engagement of one’s own freedom in the encounter with the other. (IAW:245-246)

Moi viser her at hun ikke er i tvil om at hun har lykkes med sin undersøkelse av det å være kvinne og bedrive teori. Selv om vi ikke får et direkte svar på spørsmålet som stilles, er svaret som kommer etterpå ikke åpent for usikkerhet omkring prosjektet. De selvbekreftende uttrykkene ”I have discovered”, ”In this essay I place […]” og ”It is not a coincidence, I think” stadfester den selvsikre, aktivt stillingstagende tonen i teksten. Teksten legger vekt på at det ikke er tilfeldig det som er utført. Det finnes ikke rom for tvil i denne argumentasjonen. Her er det Beauvoir som har vist vei, ikke Wittgenstein.

Ordvalget som brukes om forbindelsen med Beauvoir er preget av nærhet og innlevelse; ”my engagement with Beauvoir”. Ordet ’engagement’ finnes på norsk som engasjement, det å være opptatt av noe, og forbindelse. Det konnoterer også et sterkere bånd som ’forpliktelse’, ’avtale’ og ’forlovelse’. Det bindes her sammen med positive ord som ’generous’ og ’freedom’. Moi lar oss forstå at hun er så fortrolig med Beauvoir at hun kan si hva Beauvoir tenker uten å måtte henvise til et bestemt sted i Beauvoirs verker.

I forordet til What Is a Woman? And Other Essays finner vi også en åpen henspilling til bruken av Wittgenstein og Cavell i ’I Am a Woman’[27]:

In this chapter I also set up an encounter between Beauvoir’s way of thinking and the way of thinking I find in ordinary language philosophy such as this is understood by Cavell, Austin and Wittgenstein. This encounter has given me a whole new understanding of what kind of enterprise theoretical and philosophical writing can be. (Moi 1999(c):x) [28]

Ordet ’encounter’ gjentas, og det uttrykkes dermed direkte at det er snakk om et møte mellom to tankesett. Det har oppstått en dialog, som har ført til en ny form for erkjennelse. For forfatteren har det skjedd en veldig forandring i egen innstilling til teoriskriving. Og det er i selve skriveprosessen denne endringen har skjedd: ”No other writing I have done has taught me more” (ibid.).[29] Her framstiller Moi sin egen skriving som å være grensesprengende for henne selv. Fordekt som en bekjennelse fungerer dette svært godt som overtalende grep. Hvordan kan vi si nei til tilbudet om å lese om hennes nyvinning?

1.5       Transtekstualitet: ‘I Am a Woman’ og Det annet kjønn

De transtekstuelle referansene i ’I Am a Woman’ er med på å strukturere essayet.[30] I hele del II er det den transtekstuelle forbindelsen til Det annet kjønn som dominerer. Essayet foretar her en nærlesning av åpningspassasjene av Det annet kjønn, og resultatene av nærlesningen er det som gir konklusjonen i vår tekst.[31] Dermed ser vi at det transtekstuelle forholdet ’I Am A Woman’ har til andre tekster er helt vesentlig for essayets produksjon av mening. Jeg vil gjerne understreke hvor sentral Det annet kjønn er for forståelsen av ’I Am a Woman’. Referansen til boka finnes i essayet både eksplisitt som en intertekstuell referanse, og implisitt.

Vi har allerede i tittelen av essayet både en intertekstuell og en paratekstuell referanse til Det annet kjønns åpningspassasje. Tittelens første del, ”’I Am a Woman’” er et direkte sitat fra Beauvoirs tekst. Utsagnet er hentet fra den siste delen av åpningspassasjen i Det annet kjønn: ”Hvis jeg vil definere meg selv, er jeg nødt til først å erklære: ’Jeg er kvinne’; denne sannheten danner den bakgrunnen som enhver annen påstand trer frem fra”(Beauvoir 2000:7) (Min uthev.)[32]

Referansen til den samme passasjen i Det annet kjønn fortsetter i innledningssetningen i vårt essay: ”I am writing this essay because I am a woman and a feminist who has written and intends to write theory” (IAW:121).[33] Her har referansen gått over til å bli en kompleks hypertekstuell referanse til åpningen av Det annet kjønn. Beauvoirs ord ’I am a woman’ har flytt inn i Mois språk. ’I am a Woman’ bygger dermed sin innledningssetning opp på samme måte som åpningen av Det annet kjønn: ”Jeg har nølt lenge med å skrive en bok om kvinnen” (Beauvoir 2000:5). Vi ser at vårt essay imiterer såvel Det annet kjønns ord, som skrivestil og setningsstruktur i åpningspassasjen. Emnet transformeres også til en viss grad; det handler om å finne en egen stemme til å uttrykke seg med. Dette er ikke eksplisitt uttrykt hos Beauvoir, slik det er det hos Moi. Imitasjonen av emnet er hva Genette vil kalle en seriøs imitasjon, og derfor er dette en ’transposisjon’. Vårt essay starter med to sitat, slik som Beauvoirs tekst, og imiterer dermed også det ytre strukturelle nivået i åpningspartiet av Det annet kjønn.[34] Vi ser at det her er snakk om både en enkel og en kompleks hypertekstuell forbindelse mellom de to tekstene.

Et viktig poeng i Mois analyse er at Beauvoir starter setningen med det personlige pronomenet ’Jeg’ og ikke for eksempel: ”Det har tatt meg lang tid å bestemme meg for å skrive en bok om kvinnen”.[35] Moi hevder at det er en effekt som forsvinner, hvis jeg’et ikke står først. Videre skriver Moi at ved å starte med å si ’jeg’, stadfester Beauvoir sin stemme som sterk, og Beauvoir gjør det klart at det er selvsagt at hun som person har nok kraft til å skrive en filosofisk tekst. Retten til å tale som subjekt (og kvinne) om filosofi kommer på denne måten i forgrunnen, noe Moi senere i analysen påpeker ikke er så selvsagt for en kvinne. Beauvoir er klart tilstede som forfatter, likevel er det ikke et ’jeg’ som ønsker å overkjøre andre, skriver Moi. Også i ’I Am a Woman’ finnes vektleggingen av det personlige pronomenet ’I’, som gjentas to ganger, med setningsdeler strukturert på samme måte. Dette blir igjen framhevet gjennom en alliterasjon i de to likelydene setningsleddene (’I am writing’ og ’I am a woman’).[36]

Moi viser i sin analyse at det er Beauvoirs åpningssetning, og gjennom det Beauvoir sier videre i åpningen av Det annet kjønn, som gjør at vi kan kalle boka for en filosofisk tekst. I utsagnet etablerer Beauvoir sin egen stemme, og det er det som gjør at hun i det hele tatt kan skrive Det annet kjønn. Slik blir Beauvoir for Moi et forbilde når det gjelder det å være kvinne og samtidig skrive filosofi.

Noen av de intertekstuelle innslagene i ’ I Am a Woman’ er dessuten også henvisninger til andre tekster Moi selv har skrevet. I kapitlet ”Ad Feminam: The Argument for Location and Its Excesses” kommenteres resepsjonen av Simone de Beauvoirs verker. Resepsjonen bærer som regel preg av å redusere alt Beauvoir skrev til hennes motiver for å skrive det.[37] Her siteres Mois biografi om Beauvoir, Simone de Beauvoir. En intellektuell kvinne blir til, hvor Moi behandler dette. ’I Am a Woman’ står dermed i dialog med Mois andre tekster. I følge Genettes begrepssystem er dette en intratekstuell henvisning, som betyr at det finnes intertekstuelle referanser til andre tekster innen et forfatterskap.

Ved å studere det transtekstuelle forholdet mellom Det annet kjønn og ’I Am a Woman’ åpnes det opp for å sette dem inn i en eller flere diskurser.[38] Genettes begrep om paratekst, intertekst og hypertekst åpner altså for å se utover essayet som et lukket tegnsystem. ’I Am a Woman’ har tatt opp i seg Simone de Beauvoirs tekst, og er avhengig av dens eksistens. Likevel er vårt essay på langt nær noen kopi av åpningspassasjen i Det annet kjønn, men en videreføring og en omforming av både innholdet og formen. I vårt essay kommenteres videreføringen av Det annet kjønn enkelte steder eksplisitt: ”To expand on Beauvoir: there is no necessary divorce between life and philosophy, between the personal and the theoretical, between feelings and thought” (IAW:136). Siste del av sitatet er en direkte henvisning til et sitat fra Beauvoir, gjengitt noen sider tidligere: ”’In truth there is no divorce between philosophy and life’” (IAW:129).[39] Vi ser at teksten her bruker Beauvoirs ord direkte, med en liten endring.[40]

1.6       ’I Am a Woman’ som eksegese

Stilen fra Filosofiske undersøkelser kan vi gjenfinne i den svært detaljerte analysen av de tre første avsnittene i Det annet kjønn.[41] Her blir setninger fra Beauvoir satt inn i ulike mulige sammenhenger, og setningene blir undersøkt ord for ord. Med dette oppnår Moi å vise at Beauvoirs ordvalg ikke er tilfeldig. Hadde hun brukt andre ord, ville ikke resultatet blitt det samme.

Jeg drister meg til å kalle essayets fortolkning av de første sidene av Det annet kjønn for en eksegese. Muligens er det noe satt på spissen, siden en eksegese først og fremst blir forbundet med fortolkning av Bibelen. ”[E]ksegetene skrev sine fortolkende kommentarer som innledende forklaringer til Bibelen” (Lothe 1999:57). Selv om Det annet kjønn ikke fullt ut kan kalles for en ’bibel’, selv ikke innenfor den feministiske diskursen, har den vært en svært sentral og viktig tekst i det forrige århundres kvinnefrigjøring.[42]

Begrepet ’eksegese’ kommer direkte fra det greske ’eksegesis’ som betyr ’utlegning’. I dag betyr det en teksttolkning, ”en detaljert forklaring eller tolkning av en vanskelig tilgjengelig tekst” (Lothe 1999:57).  Mange av tekstene i forfatterskapet til Moi omhandler Det annet kjønn, og som jeg skal illustrere er hennes gjennomgang av boka ofte svært detaljert. Om ikke boka i utgangspunktet regnes for å være spesielt vanskelig, har den ikke desto mindre vist seg å være gjenstand for vidt forskjellige tolkninger.

Et mindre ladet begrep som vi kunne anvende på Mois tilnærming til Det annet kjønn er ’eksplikasjon’.[43] Det er en nærlesningsteknikk hvor man gjennom fortolkning ”forsøker å klargjøre betydningen av tekstlige passasjer som er knappe, mangetydige eller dunkle” (Lothe 1999:58). En teksteksplikasjon er gjerne ”konsentrert om mindre tekstpassasjer”, og kan gjennom analysen av disse kommentere også  ”større tekstenheter” (Lothe 1999: 58). I  nærlesningen av åpningen til Det annet kjønn heter det: ”[…] I want to study Simone de Beauvoir’s philosophical style by taking a close look at the beginning of The Second Sex” (IAW:169). Gjennom eksplikasjonen av de tre første passasjene bestemmes Beauvoirs filosofiske stil i hele verket.

Det sentrale i en eksplikasjon er selve nærheten til teksten som undersøkes. Som vi kan se i biografien om Beauvoir, har Moi satt seg godt inn i Beauvoirs samtid og kultur, noe som er en viktig forutsetning for en eksplikasjon.  De ”historiske forutsetninger” er likevel ”bare relevante for eksplikasjonen i den grad de belyser den aktuelle teksten” (Lothe: 58). Dette presiserer også Moi selv gjennom å insistere på at hun, for å kunne belyse fenomenet Beauvoirs liv som tekst i biografien om henne,[44] må ”forstå effektene av de institusjonene som formet henne […] [og] den historiske situasjonen hun befant seg i som intellektuell kvinne i Frankrike midt i det 20. århundre”(Moi 1995:21).

Ved å gå så detaljert til verks som å studere hvert ords mulige betydning på fransk, velge ut og fortolke meningen og kommentere andres kommentarer til Beauvoir, virker det som om teksten søker å umuliggjøre all tvil om sin egen fortolkning.[45] På denne måten blir det vanskelig for en eventuell kritiker å finne punkter i teksten som ikke har ryggdekning. Alle forbehold synes å være tatt.[46]

Som et eksempel kan vi se at teksten bruker over 16 sider på gjennomgangen av den tredje paragrafen i innledningen av Det annet kjønn. Flesteparten av disse sidene går med til å forklare den mest sannsynlige betydningen av siste del av følgende sentrale sitat fra Beauvoir: ”’But if I want to define myself, I must first of all declare: ’I am a woman’; this truth is the background from which all further claims will stand out [cette vérité constitue le fond sur lequel s’enlèvera toute autre affirmation]’” (IAW:191) (Min uthev.).[47] Det er særlig betydningen av det franske ordet ’enlever’ som er problematisk.[48] Teksten forsøker å forklare primærskriften gjennom språket, og da fortolkes også meningen. Ved å se på de språklige uklarhetene som oppstår ved oversettelser, argumenterer essayet for å gå til originalskriften, som i den bibelske eksegesen. Teksten viser oss viktigheten av dette gjennom hele essayet, ved å stadig vise til den dårlig oversatte utgaven av zoologen H. M. Parshley, som er den eneste engelske oversettelsen som finnes. Vårt essay viser hvor misforstått Beauvoir har blitt på grunn av feilaktige oversettelser.[49] Moi mener den dårlige oversettelsen er hovedgrunnen til at Beauvoir har blitt så lite anerkjent innenfor feministisk teori. Analysen i ’I Am a Woman’ forteller oss at bare ved å gå i detalj på språkplanet kan vi forstå Det annet kjønn.

Den grundige metoden i argumentasjonsrekken i ’I Am a Woman’ kan synes å være en noe overforklarende og vel omstendelig metode, som vi også kan spore i Filosofiske undersøkelser. Metoden står i fare for å blir oppfattet som ’forenklet’ eller ’for enkel’. Altså at dette er gjort for å nå et ’mindre lærd’ publikum. Slik kan det nok til en viss grad være, men jeg mener likevel at det heller er et uttrykk for en streben etter klarhet og tydelighet, slik som Wittgenstein gjør det i Filosofiske undersøkelser. Det paradoksale i ønsket om å være klar og tydelig, og ta med leseren inn i alle detaljer i analysen, er at gangen i argumentasjonsrekken blir uoversiktlig og vanskelig tilgjengelig. Vi mister tråden og blir utålmodige, og da hjelper det lite at Moi sørger for at vi forstår alle tekstdelene hun viser oss. Selv om hun ofte forklarer hva hun gjør og hvor veien går videre, er det ikke lett å henge med. Det er ikke alltid vi blir helt overbevist om nødvendigheten av å ta med alle detaljopplysningene. Et av de mest ekstreme eksemplene på detaljopplysninger er når Moi bruker fire sider på beskrive hvordan hun lette etter et sitat av Dorothy Parker som Beauvoir omtaler i åpningen til Det annet kjønn. Sitatet viser seg til slutt å ikke eksistere i noen kilder. Men Moi mener at det er relevant for analysen, fordi hun vil prøve å bevise at et eksempel ikke trenger å være sant for å være filosofisk interessant.

En så omstendelig gjennomgang kan lykkes hvis leseren blir overtalt av tekstens grundighet.[50] Den detaljerte fortolkningen av Det annet kjønn kan gjøre teksten lettere tilgjengelig. Men den kan også føre til at leseren tvert om opplever Beauvoirs tekst som lukket og vanskelig tilgjengelig. For kan man bruke Det annet kjønn uten å måtte konferere med Mois tolkning av den på detaljplan? En mulighet er at det lett kan oppleves som å gjøre ’feil’ bruk av Beauvoirs teorier, og dermed stoppe lesere som kan ønske og bruke dem, og altså fungere mot sin hensikt.

I neste kapittel vil vi se nærmere på makt, diskurs og felt i forbindelse med den feministiske diskursen, hvor diskursen om Beauvoir utgjør en sentral del.