A. Hovedgrunner

1. Rom-patriarkens særegne krav på en egen overordnet posisjon i Kirken: Pavens primat. I Alexandria ble patriarken også kalt pave (=papa). Det er ikke ordet det gjelder, men posisjonen.

2. Filioque (filio-que = ”Sønnen-og”, dvs i konteksten i NC: utgår fra Faderen og Sønnen). Ånden kan bare utgå fra Faderen alene, Han som er opphav til alt. Ånden mottas fra Sønnen.

B. Andre grunner

3. Påstanden om Pavens ufeilbarhet (når han taler ex cathedra, dvs i den posisjonen å være en overordnet "Pave" i Kirken).

4. Påstanden om Marias ubesmittede unnfangelse.

5. Påstanden om en "skjærsild" (dvs en renselsesild fra syndighet i mellomtilstanden (= mellom død og dom/oppstandelse) hos latinerne. Men en mellomtilstand regner de ortodokse med også.

6. Forvandlingen i eucharistien skjer under påkallelsen av Den Hellige Ånd (= epiklesen), ikke under innstiftelsesordene, slik latinerne mener. Ånden er Livgiver. Brødet skal være syret, vanlig brød - ikke usyret (= judaisering). Eucharistien forutsetter nytelse av både brød/Jesu Blod og vin/Jesu Legeme - ikke bare brød.

7. Dåpen. Det skal neddykkes - tre ganger. Ikke bare bestenkes. Forbildet er: Kristus var tre dager begravet og så stod han opp.

8. "Konfirmasjonen" = den hellige salvingen skal, etter den eldste tradisjon, skje som bekreftelse ("firming"), av dåpen, i meddelelsen av Den Hellige Ånds gaver, rett etter dåpen. Den skal ikke forskyves til at barnet er blitt fornuftig nok til å "konfirmeres". Det er rasjonalisme. Frelsen og disse handlingene er Guds mysterier.