Gustav Erik Gullikstad Karlsaune

Studiestøtte

Danièle Hervieu-Léger

Religion as a Chain of Memory

Religion som en hukommelseskjede

CONCLUSION:

Post-traditional Society and the Future of Religious Institutions

Det posttradisjonelle samfunnet og framtida for religionsinstitusjonene

1. Det som har gått forut i Danièle Hervieu-Léger's analyse er endringen av religionen og av samfunnet. Hovedbegrep hos DHL: fragmentering. Det mest brukte begrepet ellers er pluralisering. Det ble innført av Berger & Luckmann som en mulig beskrivelse av moderne samfunn. Siden er dette begrepet (i fagtekster) brukt som om det er et faktum [hos forskningsfeltet] og til årsaksforklaring av situasjonen for andre fenomen i samfunnet, for eksempel religionen, ikke slik B & L brukte det, som en metafor. Danièle Hervieu-Léger's påpekning av denne forskjellen i begrepsbruk er svært viktig å merke seg. Det er ett eksempel på en generell a-empirisk trend i vår kultur, en sammenblanding og forveksling av begreper ("teoridiskursen") med fenomener (den empiriske feltvirkeligheten), absolutt utillatelig i empirisk vitenskap.

2. Videre påpeker DHL nok et viktig trekk i det som skrives og diskuteres [diskursen om samfunnet og religionen], nemlig at økonomisk teori (dvs. dens begreper) brukes til å beskrive det som skjer i det pluralistiske samfunnet.

*Merk: det ordforrådet alle (massemediene) i dag med selvfølgelighet anvender: markedet, produksjonen, forbruket, tilbudet og etterspørselen, vareutvalget og salgsverdien – også når det gjelder "objektet" religion og religiøsitet, som en del av – typisk nok – "symbolmarkedet". "Rational Choice", det fornuftige valget – det vil si, det vel overveide, gjennomtenkte valget – er merkelapp på en egen "teoritradisjon" bygd på denne tenkningen; også et eksempel på den typen teorier som brukes til å forklare alt, i dette tilfelle all menneskelig handling [jf. påstander som: "alt er makt", "alt er sex", "alt er politikk", etc.]. For den som kjenner antropologifaget, har vi en parallell i den måten Fredrik Barths "transaksjonsteori" av og til brukes på, at alt er byttehandel, også religion. – Jeg skriver "teori" i anførselstegn, fordi denne forståelsen av teori er en annen enn den som seriøs empirisk vitenskap bruker.

3. Idéen om at individet i samfunnet er "forbrukeren", har nå i lengre tid ført til oppfatningen av en konkurransesituasjon i forholdet mellom dem som har "tilbudene" på mening – "meningsmarkedet" – i våre samfunn. Slik som: religionene, de politiske ideologiene, scientismefantasiene [at virkeligheten er vitenskapen og det som kan fantaseres opp på basis av den, for eksempel datamaskiner som tenker eller roboter som overtar makta eller har følelser], osv. Dette stadig økende tilbudsmyldret har med tiden (og historiske begivenheter som oppløsningen av polariseringen mellom Vest- og Øst-Europa) ført til en generell usikkerhet med hensyn til all referanse til instanser som tilbyr varighet og stabilitet og soliditet (dvs. mening).  

Jf. Nietzsches idé om nihilismens tid – også Z. Baumanns "liquid society".

4. Den siste generasjonen på 19-tallet – den første post-tradisjonelle generasjonen – var også den første som opplevde den allmenne usikkerheten som den ytterste fasen av modernitetens egenutvikling brakte med seg (ultra- eller høymoderniteten) med tanke på identitet. Det er blitt problematisk å tro at verden har en utviklingsretning, og spesielt at det skulle være en positiv retning. Den allmenne usikkerheten gir allmenn fryktsomhet: "krise" – dagens utallige krisesituasjoner.

Jf. Hyppige overskrifter som: "Forskerne frykter…", "Forskerne advarer…"…

5. Bruddet med tradisjon som holdepunkt over til modernitetens situasjon der idéen om en løpende sammenheng (kontinuitet) er avløst av troen på – visjonen om – at endring betyr framskritt.

Jf. Den finske filosofen von Wrights lille skrift "Myten om framskrittet".

Her tar DHL opp motebegrepet (metaforen) "postmodernisme". Den er selvsagt svært viktig i diskusjonen om hva "modernitet" skal bety. Oppløsningsprosessen er et logisk resultat av modernitetens egen utvikling; [postmoderniteten som] benektelsen av modernitetens krav på å representere en fiktiv enhet av en verden fullstendig styrt av markedet, med eliminasjonen av individet som med sin fornuft er engasjert i å skape et samfunn.

6. Postmodernismene [plural!] tar DHL til møtes med kritikken fra Touraine, som prøver å se bak modernismen – forstått som "beskrivelsen av et samfunn redusert til å være et marked uten aktører", og dermed også postmodernismen – oppfattet som "aktører uten et samfunn, innelukket i sine egne forestillinger og erfaringer".

7. DHL henviser til Anthony Giddens begrep "høymoderniteten" (i stedet for å ta opp postmodernismebegrepets mange betydninger) og hans poengtering av dens preg av "risiko" (hos DHL: "usikkerhet"). Hos Giddens er dette en følge av globaliseringen [det aller nyeste motebegrepet]: individet vet aldri lenger når det skjer noe som omkalfatrer livet: Individene driver omkring i et univers uten faste holdepunkter. I denne situasjonen er den bevisste tilslutningen til autoriteten i en tradisjon en mulighet i den posttradisjonelle virkeligheten. Der fins en kontinuitet å knytte sin identitet til, sin søken etter fellesskap, og en meningskontekst for minner (fra fortida) og ønsker (for framtida).

Posttradisjonell religion og institusjonen som ivaretar det religiøse

8. Individer i dag – uten tradisjon, det vil si, uten fortid og dermed uten framtid – lever i en evig nåtid.

Jf. Luckmann (1967/2004: 134): "Det individ – som er sin egen herre – er alltid ungt og det dør aldri."

Det fins en mangfold av måter disse individene forsøker å skape mening for livet sitt på. Og her har vi forklaringen på all nyreligiøsiteten i høymoderniteten, den kan bidra til den subjektive rekonstruksjonen av mening i individers liv, i en verden der globaliseringen løser opp fellesskapet og fragmenterer den individuelle opplevelsen.

9. En ny æra for det religiøse betyr ikke nødvendigvis en ny æra for religion. For det må religionen kunne skape nye sosiale relasjoner, et håndfast fellesskap og en sammenheng av symboler for fortid og framtid. Det fins ikke lenger noen temporal og spatial [tid og rom] kontinuitet innenfor familie, arbeid, nabolag eller klassefellesskap, så individer finner bekreftelse i et genuint åndsfellesskap (spiritual community).

10. Det forklarer hvorfor sekter er mer attraktive enn kirker. [Dette er sosiologiske typer, med begreper preget av Troeltsch]. Eller også at det dannes nye attraktivere ”sektlignende” fellesskap innenfor kirkene [”husmenigheter”] – som med institusjonalisering blir ”kirkeliggjort”.

11. Moderniteten – med oppløsningen av alt, også religionen – gir nettopp muligheten for en ny, posttradisjonell religion.

12. I moderniteten er å være religiøs ikke så mye å vite seg være frambrakt, som å være villige til å vite seg å være det. For å skape en kontekst for en slik sammenheng – en tradisjon – er mulighetene grenseløse. Men bare teoretisk, for historie og de sosiokulturelle betingelsene setter grenser. Her gir Campiche et godt eksempel fra situasjonen i det moderne Sveits. Det er overhodet institusjonaliseringen av det religiøse som blir problematisk. Kan noen godta en gitt trosenhet?

Hinsides sekularisering, de-institusjonalisering

13. Diskusjonene om sekularisering er nå et tilbakelagt stadium. Spørsmålet for den religionssosiologien som tar for seg de tradisjonelle ”religionene”, er problemet deinstitusjonaliseringen av det religiøse i høymodernitetens verden.

14. Hvordan kan religionsinstitusjoner, med det formål de har, å fastholde og overføre en tradisjon, reformeres, når tradisjon, også av troende, ikke oppfattes som en hellig trospakt, som en etiskkulturell arv individer kan øse av? For, for individene i dag, er den subjektive sannheten i deres egen trosholdning det primære.

15. ”Jeg er religiøs på min egen måte” (jf. Sheilaism hos Bellah). ”Jeg tror på noe, men jeg er ikke sikker på hva det er”. Hvilken rolle spiller ”ny-karismatikken” i høymoderniteten? Alt har religiøs betydning.

16. Det tilsynelatende paradokset at individer med høye vitenskapelige og teknologiske kvalifikasjoner tilhører religiøse bevegelser som tilbyr full rehabilitering av religionen i eksistensen deres.

17. Denne typen – høymoderne – individer er et problem for etablert religion.

18. Kristendommen har bidratt til denne utviklingen – med sin vekt på personlig tro (i ånd og sannhet), i forhold til forpliktelse på oppfyllelse av forskrifter, slik det er i jødedom og islam. Moderniteten kan derfor forstås som en konsekvens av kristendommens subjektivering av den religiøse opplevelsen.

19. Utfordring til all institusjonalisert religion, ikke bare kirken, men også jødedommen [og islam].

20. Hva gjør jødedommen [eksempel USA] med individualiseringen?

Den institusjonelle produksjonen av en kjede av minnesinnhold

21. Er problemet aktuelt bare for gjennominstitusjonalisert religion? Slik som den katolske kirken, mindre reformasjonskirkene [mer subjektivt individualistiske]?

22. Katolisismen, med hierarkiet og læreautoriteten knyttet til pavens posisjon i Roma.

23. I en verden der individuell subjektivitet styrer…?

24. Protestantismen og de ulike gruppene av (rette) bibeltekstfortolkere gir sekter.

25. Protestantene har de-sakralisert institusjonen og hierarkiet [det er teksten som er hellig].

26. På den ene siden, universelle verdier. På den andre, små tradisjonsarkiv i smågrupper.

27. Hvordan møte høymodernitetens individuelle usikkerhet [med hensyn til identitet]?

28. Hvordan svare individuell opplevelse og følelse av tilhørighet, og gi rasjonal basis i etisk kultur og takling av kulturelle forskjeller?

29. Eksempel fra den reformerte kirken i Frankrike.

30. Eksempel fra protestantisk tradisjon i Frankrike.

31. Eksempel fra jødedommen i Frankrike.

32. Pilegrimsvandringene i katolsk sammenheng, på kirkelig initiativ, gjenoppliving av den sviktende felles hukommelsen og kontinuiteten i tro gjennom tidene. Med hensyn til ungdomssamlingene som er referert, tenk på festivaler med ungdom i ”sekulærkulturen” [fra Woodstock av].

33. Pilegrimsvandring som institusjonell og individuell aktivitet. DHL fokuserer på de religiøse institusjonenes utspill. Det fins også en ”nyreligiøst” motivert ”pilegrimsaktivitet”. [Jf referansene til pilegrimsforskning i dette kurset.]

34. Hensikten for DHL med boken var ikke å diskutere ”sekularisering”, det er tilbakelagt, vi lever i en postsekulær virkelighet [Berger: de-sekularisert], men å se religiøsiteten i moderniteten, og her, fokusert i konklusjonen, den effekten den nye religiøsiteten har på tradisjonell institusjonalisert religion, slik vi kjenner religion tradisjonelt i våre samfunn.