Gustav Erik Gullikstad Karlsaune

NTNU 2014

 

 

Thomas Luckmann

DEN USYNLIGE RELIGIONEN

Kp. 3 – Den antropologiske forutsetningen for religion

 

 

 

Analysen i dette kapitlet i en sum:

1.      Empirisk sett er mennesket en art mellom andre blant klodens mange lavere og høyere organismer.

2.      Menneske-organismen har potensiale for et karakteristisk bevissthetsliv[1] – og en svært differensiert lydsymbolisering.

3.      Dette potensialet utvikles grunnleggende i den sosiale situasjonen ansikt til ansikt ® mennesket er homo sociologicus.

4.      I møtet med "den andre" – du/jeg – skjer den fundamentale transcenderingen. [Jf. Buber, Levinas]

5.      Transcenderingen utvikler de typisk menneskelige karakteristika: selvet, samvittigheten og religionen.[2]

 

 

 

Den forutgående analysen

Innledningen presenterte den basale menneskelige virkeligheten, samspillet "individet i fellesskapet", det er det samme som "sosial virkelighet", dynamikken «samfunn» i samspillet mellom "subjektivt" og "objektivert".

Kapittel 1 tok opp gjengs sosiologisk analyse. I mangel på systematisk teoriarbeid tas det for gitt at religion er identisk med kirke identisk med en samfunnsinstitusjon. Sosiologene har her et system av strukturer og funksjoner som matrise for hva samfunn (fellesskap) er, jf. "strukturfunksjonalisme". Dessuten lar sosiologene teologene bestemme hva "religion" er: Religionsdefinisjonen blir religionsspesifikk (substansiell).

Kapittel 2 tok opp hva de "data" som en religionsbestemmelse med utgangspunkt i kirkeinstitusjonen kan fortelle, nemlig i hvilken grad folk gjør seg nytte av institusjonen (= "religiøs atferd", behaviour) og slutter seg til det den lærer (= "religiøs holdning", attitude). Egentlig spørres det overhodet ikke etter hvordan folk selv opplever sin virkelighet.

Oppsummert: Gjengs sosiologi og dens mangel på systematisk teoriarbeid lar altså følgende forbli uproblematisert:

(a)   Spørsmålet om samfunnsbildet: Hva er en institusjon, og dermed et samfunn?

(b)   Spørsmålet om religionsbildet: Hva er religion – forut for institusjonen?

En grundigere analyse fører til:

(c)    Spørsmålet om menneskebildet: Hvor – i det menneskelige – lokaliserer vi religion?

"Religionsutøvelsens kilde" er mennesket selv. Fra de forutsetningene det genuint menneskelige er, starter Luckmann i kp 3 med å bygge opp sin forståelse av religionssosiologi, med utgangspunkt i klassikerne i sosiologi, ikke bygd på "den nyere" religionssosiologiens premisser.

 

 

 

AVSNITTSKOMMENTAR

 

1.      Det er lett å forstå at religionsforståelsen er blitt som den er når vi tar i betraktning gjengs teologi og den samfunns­virkelighet enhver «vestlig» i dag – ureflektert – opplever.

2.      Religionsbestemmelsen tar utgangspunkt i kristen teologisk læresubstans. Derfor blir den villedende snever og også «etnosentrisk» [eurosentrisk].

3.      Religionsinstitusjoner er ikke universelle, religion er det. Hva er det religionsinstitusjonen har en funksjon for? Luckmann finner funksjon, og ikke (en spesifikk teologisk) substans, bedre som utgangspunkt for en universell religionsbestemmelse.

4.      Men man bør nå ikke gå ut fra at det er "funksjonalismen" og dens virkelighets­-­matrise som skal brukes, verken i sin sosiologiske eller psykologiske variant. I den løses religionen ofte helt opp, til en overflatisk virkning av noe annet som er mer grunnleggende.

5.      Spørsmålene er:

a.      Hva er dette universelle menneskelige fenomenet som "kirkeinstitusjonen i Vesten" har fått funksjonen "religion" for?

b.      Hvorfor har "kirken" [eller kristendommen] fått struktur som en institusjon?

6.      Vi må ta opp det menneskelige fenomenet symbolunivers, det som gir mennesket en verden å leve i, en livsverden. Det definerer hverdagsvirkeligheten, men klargjør også at den har grenser som kan overskrides ut mot andre virkeligheter. [«Hvor er vi i drømmen?»] Hvordan blir slike sosialt – eller intersubjektivt – objektiverte symboloppbygde meningsunivers til? Og spør vi etter noe inter-subjektivt, må vi også ha klart for oss hva subjektivitet er? Vi må ta for oss menneske­bildet (= filosofisk antropologi).

7.      Det er umulig å ta opp alt i full bredde [men boken Den samfunnsskapte virkelighet legger langt bredere og systematisk ut nettopp de problemene som her berøres].

8.      Symbolunivers er den mest omfattende varianten av fenomenet meningsunivers. Symbolunivers refererer til transcendente virkeligheter. Alle meningsunivers, og dermed også symbolunivers, er laget av objektiveringer. Hva betyr det?

9.      Objektiveringer er produkter av intersubjektive prosesser. Det vil si at objektiveringer er laget av subjektivt «stoff». Men objektiveringer er alltid sosiale eller intersubjektive. En subjektiv mening har ikke realitetsstatus, men en intersubjektivt produsert mening har det.

10.  Den pågående subjektive opplevelsen er "meningsløs" [som et sansningskaos], den tolkes ved «å-stoppe-opp-og-tenke» [grunnbegrep fra A. Schütz]. Det vil si, individet gir sin opplevelse en menings-struktur ut fra et intersubjektivt opprettet meningsunivers.

11.  Samspillet mellom tolkningsskjema og opplevelse (eller erfaring, jf. eng. experience)

12.  Menneske-organismen kan utvikle et Selv – men bare i samspill med andre.

13.  Fylogenese dreier seg om menneskehetens utvikling. Tilsvarende er enkeltmenneskets utvikling: ontogenese. [Jf. idéen om at «ontogenesen rekapitulerer fylogenesen», det vil si, enkeltmennesket gjennomgår i sin biografiske utvikling de samme stadier som menneskeheten har gjennomgått.]

14.  Individuering: Grunnleggende hos Luckmann, med støtte hos Weber, Durkheim, Mead, etc., er at i spørsmålet om «individ og samfunn», er det ikke slik at når en rekke enkeltmennesker går sammen i et fellesskap, så har vi et samfunn. Dette er en individualistisk idé som produserer teorier om at samfunn er et «kontraktforhold» mellom individer og lignende. Historisk – empirisk – er samfunnet der før individet, og individet lærer virkeligheten å kjenne gjennom det felles vitensuniverset, eller «den kollektive bevisstheten» (Durkheim) som et samfunn er. Enkeltmennesket individuerer i sin subjektive virkelighet den foreliggende objektive virkeligheten. Inklusive det at det er et individ, en person, et Selv.

15.  Distansering: Løsrivelsen fra opplevelsens pågående bevissthetsstrøm hos subjektet kommer i stand ved innlevelsen i opplevelsen hos et artslikt individ, medmennesket. Med det oppstår distanse. Avstand til egen bevissthetsstrøm kan ikke skje i seg selv innenfra, det krever import av et annet, en annens, synspunkt utenfra. I dette henseende er situasjonen ansikt til ansikt grunnleggende.

16.  Mening: Distansering er forutsetningen for opprettelsen av en referanseramme, et tolkningsskjema, et meningsunivers, et symbolunivers. Straks distanseringen er kommet i gang møtet med ’den andre’, er dette en kapasitet som forblir. Med andre ord, individet kan nå skape mening. Det kan dermed også importere hele komplekser av mening fra fellesskapets vitensforråd.

17.  Biografi: Ut av distansering i tid, i før og etter og nå, blir en vesentlig del av individets identitet at det har et livsløp med en begynnelse og en slutt, en biografi. Og den enkelte ser seg selv i rammen av en biografi som befinner seg i et større tidsløp.

18.  Biografien skapes i – og er skapt av – sosiale relasjoner. På denne måten blir livsløpet – som et subjektivt kontinuum av opplevelse – en objektiv realitet. Personen ser – subjektivt – sitt eget liv som et objektivt faktum.

19.  Oppsummering: «Menneskeorganismen – i isolasjon ingenting annet enn en pol av «meningsløse» subjektive prosesser – blir et Selv når den sammen med andre setter i gang oppbyggingen av et «objektivt og moralsk meningsunivers». I og med det, overskrider organismen de grensene som er satt av biologien; organismen transcenderer sin biologiske natur og blir en person som et Selv med bevissthet og samvittighet [individ er inhumant].

20.  Det er i denne grenseoverskridelsen – den transcenderingen av den biologiske naturen som menneskeorganismen er i stand til – som Luckmann lokaliserer det universelle antropologiske fenomenet vi kaller religion. "Lokalisering" er mer treffende enn "definisjon" i hans empirisk rettede perspektiv. Transcenderings-prosessen hviler på relasjonen mellom Selvet og samfunnet.

Luckmann kaller altså den sosiale prosessen som skaper Selvet grunnleggende religiøs. Gjennom sitt systematiske sosiologiske teoriarbeid er Luckmann kommet fram til en rent sosiologisk bestemmelse av religion. *Merk at: I gjengs oppfatning knyttes også transcendens og religion ofte sammen. Men da dreier det seg vanligvis om "det transcendente", et "sted", slik som i den (substansielle) definisjonen teologene gjerne bruker. I forhold til den oppfatningen er det her en påfallende forskjell: det er prosessen «transcendering» Luckmann peker på (ikke «en annen virkelighet» som om det var et "sted").[3]

 


[1] Inklusive evnen til å lage og bruke symboler for å kommunisere med artsfeller.

[2] Transcendens er fra latin: trans = på den andre siden, bortenfor + scando = stige, gå, skride: «å overstige en sperre».

 

[3] Transcendens gir to norske oversettelser (parallelt med Construction):

a) prosessen, «det å overstige en sperre», «det å oppheve en begrensning» – dette er Luckmanns bruk av ordet;

b) produktet, «det som befinner seg hinsides begrensningen», ofte formulert som «det transcendente» – dette er teologenes bruk av ordet, slik det utviklet seg til at kirken ble spesialist på «de store transcendensene», liv og død, tid og evighet.