Gustav Erik Gullikstad Karlsaune
1. 2. Mutate : begrepet er hentet fra naturvitenskapen, biologien. Det
gjelder fundamentale endringer i utviklingen. Vi kan vel på norsk kalle det forvandling. Davie bruker begrepet i presens
partisipp, så mest sakssvarende er det norske - ” i
forvandling ”. 3. Vicarious : den kollektive hukommelsen er
det som mennesket finner sin sammenheng i. Tradisjonelt i Europa var bæreren
av den kulturelle hukommelsen religionen – institusjonalisert i
kirkene. Hva er nå, når den kollektive hukommelsen er i forvandling, vikar som bærer av den
kollektive hukommelsen? |
Kontekstualisering
religionssosiologisk: Durkheims
kollektive bevissthet
er
jo helt parallell med Max Webers mening (Sinn)
i sosial handling. Mennesket ikke bare handler, det oppfatter handlingen, med sin bevissthet ,
ut fra den mening den har. Og
allerede både Durkheim og Weber forstår utformingen av individuell bevissthet og tolkning som avhengig av og i
samspill med den kollektive/sosiale bevissthet og mening. 1. Bevissthet - mening - viten : I sosiologien hos Berger og Luckmann blir ”kollektiv bevissthet” og ”sosial mening” behandlet som vitensunivers
(meningsunivers), henholdsvis et objektivt (sosialt objektivert) vitensunivers og et
subjektiv (individuelt) meningsunivers – i samspill i samfunnslivet.
B & L er seg jo også bevisst at de bygger på klassikerne, Weber og
Durkheim. 2. Uten at verken Davie eller Hervieu-Léger er direkte studenter av
Thomas Luckmann (eller Berger) skulle det være ganske klart at det generelle
teoretiske perspektivet i stor grad samsvarer. De vet da også begge å
verdsette perspektivet hos Luckmann (og Berger). Begge deltok på seminaret i
Konstanz for å hedre Thomas Luckmann på hans 75-årsdag i 2002. Grace Davie
skriver på et mer spesifikt og mindre generelt nivå enn ”Den samfunnsskapte virkelighet” befinner seg – i alle fall i denne boken. Danièle Hervieu-Léger er på et mer
generelt nivå enn Davie, men ikke så generelt som B & L. |
INTRODUKSJON Introduksjonen
handler om Europa. Det er det
fokusbegrepet hos Davie. Hva skal man egentlig gripe fatt i om man vil gi et
bilde av Europa –
for å forstå samtidens religion og religiøsitet der? En viktig setning for
hele perspektivet hos Davie: ”It [Europa] is not a
prototype of global religiosity”. Det vil si, det
er ikke slik, at vi skal tenke i en utvikling der Europa ligger fremst, altså
slik at vi kan forvente at det som har skjedd i Europa etter hvert vil skje
overalt. Europa har sine egne forutsetninger i sin historie av
konstellasjoner mellom folkegrupper, stater, nasjoner, etc. – hver med sitt
arbeidsliv, sin økonomi, sine institusjoner, sin politikk, sine ”religioner”, etc. Det fins likheter i Europa, noe europeisk .
Men det fins også dype ulikheter innenfor
korte avstander i Europa, de er like karakteristisk europeisk. |
Kapittel I : Den
europeiske profilen Det
Davie her skriver, er lett tilgjengelig, fordi
hun tematiserer samfunnsvirkeligheten slik vi alle har lært det av
journalistene i massemediene. Der er det noen gitte størrelser vi alle må gå ut
fra, og som det så gjelder å se samspillet i. Det er ”"staten",
det er "kirken", og det er "religiøse minoriteter",
det vil si, grupper av folk som
representerer det vi kjenner som ”verdensreligioner. Hvordan
ser dagens Europa ut, ut fra det? Som
alltid er det to innfallsvinkler: ·
en systematisk,
det vil si, profilen på konstellasjonene mellom disse gitte faktorene, ·
en historisk, hva
er forhistorien til disse gitte faktorene? Hva gjør Europa enhetlig
(homogent)? Hva gjør Europa mangfoldig
(heterogent)? |
·
De strukturelle rammene Hvilke
gitte nasjonalstater
har
vi i Europa? Kan vi regionalisere dem, slik at enkelte områder av Europa kan
tillegges sin egen profil? For eksempel Øst-Europa, Vest-Europa, det
katolske, det protestantiske, det ortodokse…? Eller, det latinske, det
germanske, det slaviske…?
Kunne
vi beskrevet Europa uten å gjøre oss avhengige
av gitte nasjonalstater og kirker i denne beskrivelsen? *Merk:
I de to tabellene dreier seg helt typisk for gjengs sosiologi om religiøs
atferd (behaviour = kirkegang) og religiøse
holdninger (attitudes = overfor kristne læresetninger). [Jf. artikkelen
av Otto Hauglin, basert på "Rapport fra Nærby)] |
·
De religiøse minoritetene Hvilke
gitte minoriteter
har
vi i Europa, kategorisert etter religion (såkalt
"verdensreligion")? Men
hva er egentlig det viktigste? Det er det beste
religionssosiologiske spørsmålet: ·
Hvilket land (samfunn) de
kommer fra? Alle samfunn er historisk betingede størrelser. ·
Hvilken kultur de har? Alle
kulturer er historisk betinget, til og med av klima og topografi. ·
Hvilken
"verdensreligion" det dreier seg om? Kan religion behandles for seg
som "noe" a-historisk? Hvordan
har europeerne, eller europeiske
folkegrupper, gjennom historien og fram til i dag, som lærdom av historien,
reagert på sine egne minoriteter? Folk, individer og grupper, som trodde
annerledes, tenkte annerledes, gjorde annerledes, blant sine egne? |
·
Kirke og stat "Myndighetene",
det er stadig vekk et sentralt, og gitt, begrep i norsk allmenn (medie-)
orientering. Europa har hatt, og har fortsatt generelt to ”myndigheter: den
politiske (staten) og den religiøse (kirken). Europeisk historie er stort
sett er skrevet som historien om elitene politikere
og presteskap, og uten særlig interesse for allmuen. Slik holder medienes journalister fortsatt
på. De utvider kanskje med de intellektuelle, den gruppen de selv tilhører.
Det som tematiseres blir politiske avgjørelser, kirkens holdning,
minoritetenes situasjon (immigrantgruppers situasjon). Hvordan
folks virkelighetsorientering og religiøsitet i sin
alminnelighet er, blir ikke tematisert. Ja,
hvordan er egentlig den såkalte
"nyreligiøsiteten"? |
·
Økumenikk – kirkene i fellesskap? Hvordan
er
hovedlinjene i kristendommens historie i Europa? De siste 500 årene har
splittingen i og stridighetene mellom ”kirker og trossamfunn” vært det
religiøse hovedtemaet i Europa. Derfor, sentralt i Europa på 1900-tallet, var
samarbeid og fred mellom ”kirker og trossamfunn”, nemlig økumenikk .
Dette arbeidet går videre i Europa, samtidig som et nytt problem har gjort
seg gjeldende, nemlig det med såkalte ”religiøse minoriteter”, som følge av
den siste immigrasjonsbølgen. *Merk :
I Trondheim sommeren 2003 var den første Conference of European Churches
overhodet i Norge. Dette er en konferanse av protestanter og ortodokse bare. For
første gang i historien var den ortodokse kirken representert i Norge som mer
enn "overhoder" eller "minoritetsmenigheter".
Protestantismen er en avlegger av den katolske. Da kristendommen ble innført
i Norge, var splittelsen mellom østkirken og vestkirken en realitet. Den
ortodokse – østkirkelige, greske og slaviske – forståelsen av kristendommen er
i praksis forblitt ukjent i Norge. |