NTNU 2002 Gustav Erik Gullikstad Karlsaune

Sammenhengen mellom

syndsforståelse, menneskeforståelse og Gudsforståelse

i forskjellige konfesjoner (kirker og trossamfunn)

Katolsk:

· Synd har med jus å gjøre

· Mennesket er ikke rettskaffent, har ikke rett ferd ifølge Guds Lov ® har uoppgjort skyld

· Gud er rettferdighetens vokter, men også nådebringer

· Frelse: det er Gud som rettferdiggjør ved å gi mennesket nådekraft i sakramentene til å kunne arbeide på sin helliggjørelse, etisk, ved gode gjerninger, gjennom ”tro formet i kjærlighet”.

Protestantisk luthersk:

· Synd er både med jus og moral å gjøre

· Mennesket er umoralsk, uten rett ferd ifølge Loven (”jus”), til og med en fiende av Gud ® har bunnløs skyld

· Gud er den eneste som er rettferdig i sin vrede over synden – men også den som er full av nåde mot synderen

· Frelse: Gud gir sin rettferdighet i Kristus, Guds gave i evangeliet er rettferdiggjørelse, tilsigelse av nåde i forkynnelsen – ordet – og sakramentene gjennom troen alene. Det troende menneske forblir ’samtidig synder og rettferdig’ (simul justus et peccator)

Protestantisk reformert:

· Synd har med moral å gjøre

· Mennesket gjør gale ting, misgjerninger, synd, umoral – og er dermed umoralsk = har uoppgjort skyld

· Gud er moralens vokter

· Frelse: Gud forteller mennesket hvordan det skal leve rett og gir kraft til helliggjørelse (eksemplarisk moralsk liv) gjennom bibeltekstkunnskap, GT er den gamle loven, NT den nye loven, som begge krever menneskets lydighet.

® Pinsebevegelse og nykarismatikere deler dette perspektivet, men føyer til, betydningen av Åndens virkninger i den troende ved [ekstraordinære] nådegaver. En ”Åndens dåp” kommer i tillegg til vanlig dåp.

Ortodoks:

· Synder er et utslag av det onde som en skjebne som gjennomtrenger all virkelighet

· Menneskets skjebne er forgjengelighet, det dør, dette er menneskets natur – etter syndefallet forgår alt ”kjød” (= det skapte)

· Gud er den som gir liv, det er det guddommeliges vesen å være evig (vesen ¬ væren)

· Frelse: Gud gir mennesket en ny natur, i Sønnens inkarnasjon forenes den fortapte menneskenaturen og Guds evige vesen (”natur”) til en ny skapning. Det vi med vår menneskenatur trenger er guddommeliggjørelse, å få guddommelig nyskapt natur. Den nye naturen skapes av Ånden i gudstjenestefellesskapet og sakramentene, og individuelt i det løpende bønnelivet. Nyskapelsen er en prosess som starter her og fullendes ved oppstandelsen, da alt skal bli nytt.