Gustav Erik Gullikstad Karlsaune

NTNU 2014

MERK: Det følgende er ei avsnittsliste, et studieteknisk grep for lettere å kunne følge tankegangen i boka. Det vi gjør er å komprimere avsnitt for avsnitt til om mulig ett begrep eller én setning. En brukbar regel for å finne nøkkelbegrepet er å ta den første eller siste setningen. Ofte innfører første setningen avsnittets hovedbegrep. Noen ganger konkluderer eller oppsummerer den siste setningen det som var temaet. Nummerér avsnittene i boka for å få dette til å fungere.

THE SOCIAL CONSTRUCTION OF REALITY

"Den samfunnsskapte virkelighet"

Peter L. Berger & Thomas Luckmann

Del II Samfunnet som objektiv virkelighet (s. 64-134)

Institusjonalisering

· Organisme og aktivitet

· Institusjonaliseringens opprinnelse – konstituert i interaksjon (dvs. sosialt)

· Avleiring og tradisjon – konstituert i objektivering, opprettelsen av egeneksistens

· Roller

· Institusjonaliseringens form og omfang

Legitimering

· Symboluniversenes opprinnelse

· Begrepsapparat for vedlikehold av universene

· Sosial organisering av universets vedlikehold

* Obs! Det er 107 sluttnoter, de er vesentlige for klarheten i resonnementet.

Institusjonalisering

Organisme og aktivitet

1. Det grunnleggende: egenarten hos mennesket som biologisk spesimen

2.  Verdensåpenhet som karakteristikk av denne åpenheten.

3.  Første leveår hos mennesket som en del av fostertilstanden (sammenlignet med andre høyere pattedyr). [ontogenesen = enkelteksistensen; fylogenesen = arten mennesket; sml. her den psykofysiologiske påstanden ”ontogenesen rekapitulerer fylogenesen" – i sin utvikling.

4. Menneskeorganismen utvikles fortsatt i samspill med omgivelsene, for det ene natur-om-verdenen, men ikke minst, menneskefellesskaps-verdenen (den sosiale med-verden).

5.  Menneskets fleksibilitet, tilpasningsdyktighet, i forhold til omgivelsene.

6.  Fleksibiliteten med seksualiteten som eksempel.

7.  Selvet dannes samtidig med den organiske fullendelsen (første leveår), selvet blir dermed grunnleggende sosialt betinget, i og med utleveringen til fellesskapsverdenen.

8.  Kroppen og selvet: et eksentrisk forhold [H. Plessner].

9.  Mennesket skaper seg et selv, men i avhengighet av fellesskapet – selvet er sosialt. Homo sapiens er homo socius.

10. Verdensåpenheten møter en allerede gitt orden, i naturen og i samfunnet, naturens orden og den sosiale orden, fellesskapets orden.

11. Den sosiale orden er et menneskelig (fellesskaps-) produkt – av en av prosess som stadig pågår, det er denne prosessen som er det sosiale livet, sosiologiens forskningsfelt.

12. Samfunnet, en sosial orden, er et menneskeprodukt med sitt eget opphav (sui generis), men forutsetningen ligger i det at eksternalisering er en uomgjengelighet ved menneskets organiske utrustning og eksistens. 

13. Årsakene til at en sosial orden (et samfunn) oppstår, ligger i biologiske konstanter, men utformingen av dem ligger i de sosiale prosessene som fanges opp av begrepet institusjonalisering, de prosessene som ligger bak eksistensen av samfunnsinstitusjoner.

Institusjonaliseringens opprinnelse

14. Vanedannelse, ”på’n igjen”, som regel…, det er blitt en vane…, det er ren rutine…

15. Rutinene som vanehandling – og deres mening som tatt for gitt. [Det kan sies at prinsipielt er enhver situasjon mennesket står i, et problem, eller et kompleks av problem det må beslutte seg til handling overfor (siden det er så skrøpelig utstyrt med instinkter), men den oppsamlede tatt-for-gitt-viten og rutinehandlingene på den, gjør det meste i hverdagen til løpende handlingssekvenser (siden man ikke behøver å stoppe-opp-og-tenke-over framgangsmåten, fordi man vet jo allerede at det er slik og slik…)

16. Aktøren kjenner definisjonen på situasjonen [problemkomplekset], jfr. W. I. Thomas.

17. Fra opprettelsen av vaner til institusjonalisering.

18. Vanehandlinger i et fellesskap typifiseres gjensidig = begynnende institusjonalisering.

19. Institusjonalisering har primærstyring på handling ved å være ”slik gjør man det (og ikke slik)” og at man tar det for gitt. Av og til må det ekstra inngrep til, nemlig når denne selvsagte orden trues, da kommer det sekundære fenomenet sosial kontroll, sanksjoner.

20. Det skal ikke mer enn to personer (to selv) til for at typifiseringen av handlingsmønster, og dermed institusjonalisering, starter.

21. En situasjon med institusjonaliseringen i sin kjerne, in nucleo.

22. Rutiner som ”energibesparelse”, samhandling og samliv forenkles.

23. All handling kan rutiniseres, men hvilke vaner er det sannsynlig blir gjensidig typifisert?

24. De handlingene som er relevante for begge, alle, i en felles situasjon – oppgaver som må løses og angår begge, alle, parter.

25. Ny selv på arenaen, som barnet, møter det institusjonene som kjensgjerninger, objektive aspekter ved verden, objektiveringer.

26. Deres egen skapte verden av samhandling sementeres også for de gamle på arenaen, foreldrene, som resultat av oppdragelsen av de nye. Naturen og kulturen oppleves begge som noe som må læres, de er av samme kvalitet, uomgjengelig objektivt gitt.

27. Språket, sosialiseringens viktigste redskap, konstaterer tingen ved det den heter, enten den tilhører naturen eller kulturen (samfunnet), og har en fundamentalt objektiverende virkning av å gjøre omgivelsene til verden, eller virkeligheten rett og slett.

28. En institusjonell verden oppfattes altså som en objektiv virkelighet. Merk: Note 27!

29. (Fra institusjonalisering til) begrepet objektivering. ”Samfunnet er et menneskelig produkt. Samfunnet er en objektiv virkelighet. Mennesket [personen, eller selvet, ikke organismen, men mennesket slik vi kjenner det som egenartet spesimen] er et sosial produkt.”

30. Den institusjonelle verden, slik den foreligger som objektiv virkelighet for nye innvånere, må [fordi den er en menneskeskapt virkelighet, der enkeltmennesker kan finne på å gjøre ting annerledes på egen hånd] legitimeres. Legitimering er en viktig sak i vitensforrådet.

31. Sanksjoner – tilrettevisende forføyninger. Alt fra ”fy!” til ”dødsstraff”.

32. Flere institusjonaliseringsprosesser går samtidig og de trenger ikke henge logisk sammen i et system [a la Parsons’ statiske systemteori].

33. Likevel har institusjoner en tendens til å henge sammen. Hvorfor? Via betydnings- eller meningsaspektet. F.eks. at enkelte forhold er relevante for alle i et fellesskap (kollektiv). [Relevans er en term hos Schütz, med avledning også til relevansstrukturer.] Eller biografiens enhetlighet og sammenheng gir aktuelle institusjonsenheter sammenheng.

34. Institusjonene har ingen logikk i seg selv [jfr. Funksjonalismens ”funksjoner”], logikken sitter i betydningsaspektet de tilordnes [og ”mening” er: relasjon til en helhet, ikke en egenskap hos noe].

35. Språket som brukes i logikken er også selv en helhetlighet som gir det som omtales enhetlighet, det får også institusjonene til å henge sammen i en helhet.

36. Institusjonene henger organisk sammen i det subjektive meningsuniverset, men når de blir produsert, styres de ikke av den hensikt å henge sammen. Og merk at det subjektive meningsuniverset er mer og mindre symmetrisk med det objektive, samfunnets.

37. Det fins, som del av det objektive meningsuniverset i et samfunn, også sett av artikulerte teorier som legitimerer at det fins sammenhenger. Eksempler fra Homer til nåtidens systemteoretikere [Talcott Parsons, Niklas Luhmann]. I sosiologien, og dens analyse av sosialt liv, spiller slike teoretiseringer en viss rolle, men en liten rolle. Sml. til dette, diskusjonen i begynnelsen om den tidligere vitenssosiologiens opptatthet med idéer og ideologier, og ikke den hverdagsviten som styrer hovedarenaen i livet.

38.  Spesielt i sin ”tatt-for-gitt-het” er denne viten i hverdagen rett og rett beskrivelsen av virkeligheten. Ethvert avvik er dermed ikke et isolert og relativt avvik fra en institusjonell forskrift, men et radikalt avvik fra virkeligheten selv og hvordan den er beskaffen (avviket er ”mot naturen”). Merk siste setning i avsnittet! [”Realisering” er egentlig å skape ting: latin res; dermed får vi "tingenes virkelighet": res … real … realiteten.]

39. Oppgave- eller arbeids-fordeling gir institusjonelt omgrenset kunnskap, inntil ”vitenskap”.

40. Det objektive vitensforrådet internaliseres som subjektivt vitensforråd i neste generasjon.

Avleiring og tradisjon

41. Subjektiv avleiring av erfaringer og intersubjektiv avleiring. Intersubjektiv avleiring + et tegnsystem gir en til en viss grad anonymisert og deretter objektivert viten.

42. Språket objektiverer fremfor noe de felles erfaringene og gjør dem objektivt tilgjengelig for alle (i dette språkfellesskapet).

43. Eksempel: fra subjektiv over intersubjektiv til allmenn kunnskap også for dem som ikke har hatt disse erfaringene (men kunne utsettes for dem).

44. Overføring av avleiringer en bloc [som ”full pakke”] kan konstruere nye opphavs-sammenhenger, f.eks. en guddommelig.

45. Systematisk innføring i permanent gyldige løsninger på problemer som alltid gjentar seg, skaper utgangspunktet for ”et utdanningsvesen”. Dette har virkning på den formen viten har (forenkling f.eks., eller også genrer).

46. Tildelingen av ”utdanningen” [sosiale posisjoner] til bestemte, identifiserbare, grupper av fellesskapet.

47. Utviklingen av symboler innen ”utdanningsvesenet” [mnemoteknisk = gr. teknikk for å minnes, huske]. Praktiske aktiviteter og teoretiske legitimeringer.

Roller

48. Opprinnelsen til enhver institusjonell orden ligger i den gjensidige typifiseringen av ens egen og andres opptreden. Type-fordeling av handlingsformer. Relevansstrukturer.

49.   Språklig objektivering skaper idéen om handlinger som kan utøves av enhver aktør av det riktige slaget i forhold til posisjoner i fellesskapet.

50. Selvopplevelsen i aksjon med utøvelsen av typifiserte handlingen, mer og mindre identifisering mellom den typifiserte handlingen og selvet.

51. Dette er grunnlag for typer – alle som utfører denne bestemte handlingsformen er like.

52. At dette skal bli roller krever språklig objektivering.

53. Kunnskapsforrådet har standarder for typifiserte handlingsformer til bruk for aktuelle situasjoner der en eller annen skal opptre som typen.

54. Prosessene bak institusjoner og roller er de samme [råmateriale er (sam-) handling]. Roller utsettes for samme kontroll som er innebygd i institusjoner.

55. Rollen representerer den institusjonelle orden [merk at representasjon er term]. Dobbel representasjon. Eksempel: dommer som individuell rolle (ikke identisk med personen som er dommer), og dommer som representerende institusjonen rettsvesenet.

56. Andre representasjoner for institusjoner: språklige [ordforråd, syntaks, begrepsbruk, fremføring…] og symboliserende objekter.

57. Roller som symboliserer totaliteten av institusjonene, den verden individene lever i. Historisk sett har dette som oftest vært politiske roller (x: Monarken) og religiøse (x: Biskopen).

58. De normer og verdier (holdninger) [den moral] som er fiksert knyttet til roller. [Dette gjelder utøvelsen både i tanke, vilje og følelse.]

59. Samfunnets vitensforråd er gjenstand for også for sosial fordeling.

60. Spesialist-viten, ekspert-kunnskap [jf. Schütz' finite provinces of meaning].

61. Konsekvensen av akkumulering av og ansvar for spesialistviten er aktivitetsfritak, nødvendigheten av sosial organisering.

62. Den allmenne viten om at det fins noen med spesialistviten, eksperter [på begrensede områder].

63. Den grunnleggende dialektikken i sosialt liv anvendt på dynamikken ”institusjonell orden og rolle”.

64. Rolleanalysens betydning for vitenssosiologien: forholdet mellom det objektiverte meningsunivers og det subjektive.

Institusjonaliseringens form og omfang

65. Det foregående er en beskrivelse av institusjonaliserings-prosessene ut fra visse trekk av sosialt liv som kan oppfattes som sosiologiske konstanter [sosial universalitet]. De historiske variasjonene av prosessene viser er mylder av kombinasjonsmuligheter. Bare noen som merker seg ut tas opp. Fortsatt: forholdet mellom institusjoner og viten.

66. Spørsmålet kan stilles overfor ethvert gitt samfunn: Hvor stort er omfanget av institusjonaliseringen her?

67. Institusjonaliseringen er avhengig av hvor generelle relevansstrukturene er.

68. Tenkt ytterlighet: total institusjonalisering.

69. Tenkt ytterlighet: bare ett problem og bare institusjonalisering for å løse dette problemet.

70. Mer realistisk: graden av arbeidsdeling og differensieringen av institusjoner. Spesialiseringen til rent teoriarbeid (med tanke på vitensaspektet).

71. De-institusjonalisering

72. Variasjonen i prestasjon og betydning. Enhetlighet, ut fra første ytterlighet.

73. Subjektets problem med betydningen av den egne biografien i forhold til den betydning samfunnet tillegger den.

74. Hvordan subjektet får ulike relevansstrukturer til å danne en helhet.

75. Dannelse av helhet ved myteproduksjon, religiøst.

76. Dannelse av helhet ved samfunnsvitenskapelig teori, sekulært.

77. Integrasjonen i makrosamfunn.

78. Sub-univers

79. Sub-univers, konkurranse og pluralitet.

80. ”betydningsuniverset kan oppnå en høy grad av autonomi overfor sitt sosiale fundament”

81. Forholdet mellom en viten og dens sosiale fundament er dialektisk.

82. Den dobbelte legitimeringen av subunivers, for å holde de andre ute og deltakerne inne.

83. Endringstempo og legitimeringsproblem pga. det.

84. Spørsmålet om reifisering, tingliggjøring, av den sosiale virkeligheten.

85. Å oppfatte menneskelig produkter som at de er noe annet enn det, har et annet opphav og en annen eksistens.

86. Mennesket er paradoksalt nok i stand til å skape og opprettholde en virkelighet som fornekter det.

87. Reifisering kan skje på det teoretiske og på det pre-teoretiske planet.

88. Segmentvis reifisering.

89. Roller kan reifiseres (på samme måte som institusjoner).

90. I anvendelsen av vitenssosiologien må en være spesielt oppmerksom på at den anvendes til de-reifisering, av-tingliggjøring.

Legitimering

Symboluniversenes opprinnelse

1. Legitimering: 2⁰ objektivering av betydning (eller like gjerne: mening) – objektivt tilgjengelig (for alle i et samfunn) og subjektivt sannsynlig (for enkeltmedlemmene av et samfunn).

2. To plan for meningsgiving. For det ene, horisontalt, eks. forskjellige roller samtidig.

3. For det andre må biografien, livsløpet, framstå meningsfull (en ”livshistorie”).

4. Legitimering (av den institusjonelle orden) oppstår med neste og nye generasjonen. Def.!

5. Viten i seg selv kan brukes legitimerende (altså uten tilføring av verdier), det bare er slik.

6. Legitimeringsplan # 1: viten formet i språk, = lingvistisk objektivering, hva noe heter/er.

7. Legitimeringsplan # 2: ordspråk, fortellinger, eventyr, poesi.

8. Legitimeringsplan # 3: teori (og ”profesjonen” legitimeringsteoretiker på heltid).

9. Legitimeringsplan # 4: symbol-univers anlegges – med referanse til noe ut over hverdagen

10. Inkludert er også marginalsituasjoner individer opplever (de går ut over samfunnets hverdagsliv).

11. På dette skapes alle de ulike institusjonelle prosessene til én verden der de foregår.

12. Symbolunivers skapes gjennom objektivering, avleiring og oppsamling (akkumulering).

13. Overgangsavsnitt. Nå kommer hvordan symbolunivers legitimerer på det individuelle plan og på institusjonelle plan: opprettelsen av nomos.

14. Symboluniverset bringer orden i subjektiv/personlig erfaring (like gjerne: opplevelse).

15. Integrasjonen av marginalsituasjoner – tilbake til hverdagsvirkeligheten.

16. Integrasjonen av disparate prosesser innenfor hverdagsvirkeligheten.

17. Biografiens faser, livsløpet, framstår som en orden, de blir ”nomisk”, ”nomisert”.

18. Subjektiv identitet (avhengig av Significant Others), legitimeres av symboluniverset.

19. Døden – blir også innordnet av symboluniverset, ”nomisert”, den er ”i (verdens) orden”.

20. Symboluniversets transcenderende kraft (kraft til å overskride alle grenser mot uorden og gjenopprette trygghet).

21. Videre, symbolunivers har nomiserende funksjon også sosialt (ikke bare, som utlagt hittil, individuelt).

22. Historien blir ”i orden”.

23. Det blir ”i orden” politisk.

24. Verdens-åpenhetens problem (at mennesket må skape seg sin verden) og legitimeringsbehovet som følger av det – som så i siste instans avføder symbolunivers. [ab initio = fra begynnelsen av].

Begrepsapparater for vedlikehold [opprettholdelse] av universene

25. Institusjoner legitimeres ved å ”lokaliseres” innenfor symboluniverset – egentlig er ”mening” denne relateringen, og ikke en ”egenskap” ved institusjonen selv. Selv trenger symboluniverset vanligvis ingen legitimering, det er virkeligheten, i dens videste omfang.

26. Refleksjon eller teoretisering omkring symboluniverset gir legitimering av 2°. Til sammen krever alle nivå av legitimering en anselig mengde begrepsapparatur.

27. Legitimering av symbolunivers fins på flere plan, men aldri på det pre-teoretiske, siden det i seg selv er et teoretisk fenomen.

28. Legitimeringsbehovet skapes av problematisering, også når det gjelder symbolunivers.

29. [idiosynkratisk = individuelt særegent] Mangelen på fullsosialisering gir spørsmål også om symbolunivers som krever svar, kompliserte svar.

30. Grupper som samler seg om alternative symbolunivers, må undertrykkes og så må undertrykkelsen legitimeres.

31. Kjetterproblemet er ofte historisk årsak til systematisk, teoretisk begrepsdannelse. Eksempel fra kirkehistorien, kjetterne skapte de kristologiske og teologiske stridene. Resultatet av legitimeringsarbeidet er at symboluniversene selv modifiseres også.

32. Når symboluniverset konfronteres med et annet, og likeverdig, det utfordrer til livlig begrepsarbeid.

33. Eksempler fra møtet mellom patriarkalske og matriarkalske samfunn.

34. Sosial maktposisjonering i forhold til legitimeringsarbeid [sine ira et studio = uten vrede og iver] som overtalelses-”kunst”.

35. Kontinuiteten mellom alle nivå av begreps-apparatur.

36. Historiske eksempler: mytologi, teologi, filosofi, vitenskap [jfr. Comte og hans positivisme; før ham, Vico]. Først mytologi.

37. Homer som bearbeider av det greske (naive) mytekomplekset.

38. Teorispesialistene gjør sin viten esoterisk, dvs. skjult, hemmelig, tilgjengelig bare ved innvielse (ritualer), eller påvisning; utvikling av spesielle kvaliteter.

39. Dernest teologi. Samfunnsfenomenet: mytologi hos massen og teologi hos en elite.

40. Teologi er mønstereksemplet på det som siden skjer i filosofi og vitenskap. Det særegne ved samfunn dominert av vitenskap.

41. To funksjoner av begrepsapparatene som brukes til vedlikehold av universet: terapi og nihilering [= tilintetgjørelse].

42. Terapi ved hjelp av et begrepsapparat – for å holde ”avvikere” innenfor universet.

43. Konstruert eksempel

44. Begrepsapparatet er ikke bare rettet mot det kognitiv, men også emosjonelle reaksjoner.

45. Nihilering ved hjelp av et begrepsapparat – for å holde ”avvikere” utenfor universet.

46. Avvik innlemmes i universet – nettopp som det – og tilintetgjøres deretter. Eller avvik forklares som uvitenhet hos avvikeren selv.

47. Terapiarbeid og nihilering ved et begrepsapparat som innebygd del av symboluniverset.

Sosial organisering for vedlikehold av universet

48. Fra det abstrakte ”hva?” til ”… sier  hvem?!” – legemliggjøring av univers-definieringene.

49. Arbeidsdeling à vitensspesialisering (pragmatisk ”teori” først, på praktiske områder)

50. Teoretisk spesialisering som gir status som ”universell ekspert”. Dette har konsekvenser:

51. A. Vi har fått ”ren teori”, tilsynelatende uten forbindelse med hverdagslivet.

52. B. Styrking av tradisjonalisme, man gjør slik og slik fordi det er riktig, slik de universelle ekspertene har definert ”det riktige”, ikke fordi det fungerer praktisk.

53. Spesialisering gir konflikt (1) mellom dem som er eksperter og dem som er praktiserende. Eksemplet brahmaner.

54. Konflikt (2) mellom rivaliserende ekspertgrupper.

55. Teoretisk diskusjon uten sosial kontakt – og muligheten for samfunnskonflikt mellom tilhengergrupper som oppstår.

56. Teorien ”re-pragmatiseres” (fra å være gjort til ”ren teori”) for tilhengergruppene.

57. Monopol på universalekspertise.

58. Universmonopolet opprettholdes ved ”nihilering” eller ”integrering” eller ”isolasjon”.

59. Eksempel på universmonopol middelalderens kristendom.

60. Universmonopol og samfunnsmessig stabilitet.

61. ”Når en virkelighetsdefinisjon knyttes til en konkret maktinteresse, kan den kalles ideologi” (no. s. 130; eng s. 141).

62. Ideologi og solidaritet. (eksempel: keiser Konstantin og kristendommen).

63. Pluralismen – virkelighetsdefinisjonen endrer plass også i individers bevissthet [jfr. Luckmann I The Invisible Religion: ”… a change of the location of the individual in the social order…”]

64. Pluralisme forutsetter: urbanisering, utstrakt arbeidsdeling, sterk differensiering av sosial struktur og stort økonomisk overskudd. Dagens samfunn. Byene i sen gresk-romersk tid.

65. Den intellektuelle er en historisk sett viktig eksperttype.

66. Hvordan ”de intellektuelle” finner sin plass i samfunnet.

67. Revolusjon som plass- og funksjonsmulighet, ”revolusjonære intellektuelle”.

68. Summering: gjennomgått er ”… de strukturelle sidene ved den sosial eksistensen til personellet som vedlikeholder universene”. – Så berøres forholdet mellom teorier (ideer) og sosiale prosesser (sosial virkelighet), jfr. Marx og Weber.