Gustav Erik Gullikstad Karlsaune er allerede et langt navn - så langt at det burde være satt melodi til det. Men faktisk kunne jeg knytte til enda et navn, nemlig Wenninger. Jeg kunne hete også det, fordi jeg har sørtyske aner som stadig bærer dette navnet.
Gullikstad er et navn som knytter meg til Innset. Det er ei fjellbygd i det dalføret som Orklaelva former. Denne elva er lang og har en interessant form. Sjøen den kommer fra ligger i Oppdal. Så renner elva rett sørover. Til Kvikne. Der gjør den en kvass sving, rett nordover. Her finner du både et steds- og familienavn som forteller det, nemlig Orkelbogen. Like etter, nordover fra 'bogen' finner du Innset. Det er ei lita fjellbygd. Ca 500 m over havet. Anne Karin Elstad har skrevet om denne bygda, i sine bøker om "folket på Innhaug". Innset tilhørte tidligere Kvikne, og dermed altså også Hedmark fylke. Siden ble fylkesgrensa flyttet og nå er Innset i Rennebu og Sør-Trøndelag. Stoppestedet på jernbanen er Ulsberg. Der er også et veikryss mellom E6 og R3. Fra Ulsberg går nemlig riksvei 3 til Tynset. Tar du den veien, er du etter bare 5 kilometer fra Ulsberg på Innset. Jeg har gått til fots den veien - og på ski, det er selvsagt i fjellbygdene. Fra denne veien, ved Ulsberg, har jeg også mitt siste klare bilde av bestefaren, morfaren, min Erik Gullikstad. Han satt på hestesleden der i 1945, etter at han hadde kjørt oss til stasjonen. Innpakket i "muidden" (saueskinnspelsen som ble brukt til slike utferder vinterstid) sa han til meg, som bare var 3 år, men også barnebarnet: "Du må låvvå så vel!" Han døde samme året. Og bildet av denne situasjonen følger meg selvsagt livet ut, jeg glemmer det aldri.
Gården 'Gullikstad' ligger nært Ulsberg. I dag er den i en annen families hender. Bestefaren min skaffet seg en ny gård. Ved kirken. Navnet er Trøen. Kirken ble nylig brent av såkalte "satanister". Det er en tøvete betegnelse. Det dreier seg om pøbler. De har selv ansvaret for det de gjorde. En 300 år gammel kulturskatt ble fullstendig rasert. Det er helt og fullt deres ansvar som tente på. Slett ikke en eller annen religiøs figur kalt "Satan". Jeg har god greie på såkalt "nyreligiøsitet". Satanisme er tøv. Menneskenes barn forsøker alltid å overføre skylden for sine ugjerninger på andre. I våre dager et eller annet religiøst. Selv er de for feige til å ta skylden. Over tid håper jeg likevel de melder seg og tar ansvaret for sine handlinger. Kirken på Innset stod ferdig nøyaktig 300 år før meg, i 1642, jeg ble født i 1942. Jeg husker denne kirken fra mine første sanseinntrykk. Det var den bygningen som var nærmest gården der min mor vokste opp.
Mormoren min kom til Innset fra Østerdalen, fra Os, som lærer. 'Læreren' ser for øvrig ut til å være selve problemet i familien. Søster til bestemoren min var også 'lærerinde'. Men ikke bare det, til og med tante til bestefaren min var 'lærerinde'. Og med samme navn som mormoren min: Kari Gullikstad. Denne tanten døde i 1912, og gravstøtten, et jernkors, fins ennå på kirkegården på Innset.
Pikenavnet til mormoren min var Kari Moseng. I fjellbygda Os var det ei hel grend med Moseng-gårder. Og "mosengene" har gjort litt av hvert. Du støter på navnet både her og der i offentlig sammenheng. Noen i Moseng-familien er blitt komponister og malere, andre byråkrater i departement og statskontorer. Mormor døde bare 42 år gammel, så henne traff jeg aldri. Mor var bare 7-8 år. Men de fleste i familien er blitt svært gamle. Mange er stadig fullt våkne i 90-årene. Så jeg vet godt hva som skjedde i slutten av forrige hundreår, fortalt av folk som selv var med på det. F.eks. fra mormors søster, mors "Mariamoster". Hun fortalte meg om da den første oljelampen kom til Nord-Østerdalen. De hengte lampen oppned - fordi oljen skulle renne ned i veken så klart! Den samme damen sang for meg , da hun var 90 år gammel, i 1967, komposisjoner hun hadde laget da hun gjette buskapen i sin ungdom, i tenårene omkring 1890. Hvem sier at vi har generasjonsskifter i 30-årsyklus? Jeg har lest og hørt fortalt omstendighetene omkring inntegnelsene i min egen tantes minnebok, av min egen oldemor som var født i 1837. En kontinuitet på nesten 200 år!
Gullikstad-navnet henger selvsagt sammen med Røros. Men faktisk 7-9 generasjoner bakover. Jeg kjenner ingen som er i samme familie med meg i Gullikstadgrenda på Røros, selv om disse selvsagt fins. Det som imidlertid er klart er at samme familie har forgrening til Rennebu. 'Suggustad', eller "Soggostom" på Stamnan f.eks. er samme familien. Bestefar, morfaren min, var en av dem som sørget for at det ble telefonforbindelse i denne delen av Orkladalen, og nettopp direkte forbindelse mellom Rennebu i Trøndelag og Innset i Kvikne. Det fins ennå folk som husker det. I Soknedal er det også familie, men jeg vet ikke hvordan.
Karlsaune kommer fra en gård i Åfjorden, på vestsiden av Fosenhalvøya. Faktisk er det opprinnelig bare én gård med det navnet i Sørdalen i Åfjorden.Den har gårdsnummer 1 og bruksnummer 1. Familiefaren på denne siden ble gift dit. Han het egentlig Breivoll. Men navnene var ikke så fastlåste den gangen. Tre brødre endte opp med tre navn: Breivoll, Karlsaune og Aune. Aune het for eksempel fylkesmannen i Finnmark nylig, det er samme familie. Nå er ikke dette så nøye. For, som det var den gang, familiefaren Breivoll og familiemora Karlsaune var fetter og kusine. Familiefaren Kristian (Breivoll) Karlsaune var organist i kirka i mange år, og også ordfører i Åfjorden. Det er blitt en del "Karlsauner" etter hvert, men faktisk er navnet så sjeldent at alle som heter Karlsaune er i slekt og stammer på en eller annen måte fra Sørdalen i Årfjorden. Thorfinn Karlsevne, kjent fra historien, er antakelig en "personage" fra en annen, senere utdødd, familie.
Wenninger er et navn fra Bretzfeld i det nåværende Baden-Württemberg i det sørvestlige Tyskland. En av Wenningerfamilien hadde et vertshus der, "Rössle", et overnattingssted og ølbryggeri. I denne familien fins det interessant nok også både komponister og byråkrater. Ellers er familien preget av utferd. En kusine med familie har tilbrakt stordelen av livet i Brasils urskoger, som misjonær. En fetter med familie stordelen av livet i Afganistan, som utviklingsarbeider. Neste generasjon følger opp trenden. Enkelte er dratt tilbake til Brasil med sine familier. Andre har studert arabisk og er i ferd med å etablere seg i arabiske land. Atter andre tilfredsstiller all sin reiselyst med å dra til Orienten. Og noen av dem som er forblitt hjemme er poprock-musikere som turnérer Tyskland. Noen har til og med dratt til Kamerun i Afrika og etablert familie der. En av mine nærmeste familiemedlemmer - Gisela Wenninger - er helt sentral, én av to representanter for Tyskland, i arbeidet med privatiseringen av telekommunikasjonen i Forbundsrepublikken Tyskland fra 1998. Kort sagt, Gisela, en av mine nærmeste slektninger, er med på å avgjøre hva den tjenesten å lese dette på internett skal koste i vår internasjonale verden i nærmeste fremtid!