Gustav Erik Gullikstad Karlsaune

Familien

Gustav Erik Gullikstad Karlsaune er allerede et langt navn - så langt at det burde være satt melodi til det. Men faktisk kunne jeg knytte til enda et navn, nemlig Wenninger. Jeg kunne hete også det, fordi jeg har sørtyske aner som stadig bærer dette navnet.

Gullikstad er et navn som knytter meg til Innset. Det er ei fjellbygd i det dalføret som Orklaelva former. Denne elva er lang og har en interessant form. Sjøen den kommer fra ligger i Oppdal. Så renner elva rett sørover. Til Kvikne. Der gjør den en kvass sving, rett nordover. Her finner du både et steds- og familienavn som forteller det, nemlig Orkelbogen. Like etter, nordover fra 'bogen' finner du Innset. Det er ei lita fjellbygd. Ca 500 m over havet. Anne Karin Elstad har skrevet om denne bygda, i sine bøker om "folket på Innhaug". Innset tilhørte tidligere Kvikne, og dermed altså også Hedmark fylke. Siden ble fylkesgrensa flyttet og nå er Innset i Rennebu og Sør-Trøndelag. Stoppestedet på jernbanen er Ulsberg. Der er også et veikryss mellom E6 og R3. Fra Ulsberg går nemlig riksvei 3 til Tynset. Tar du den veien, er du etter bare 5 kilometer fra Ulsberg på Innset. Jeg har gått til fots den veien - og på ski, det er selvsagt i fjellbygdene. Fra denne veien, ved Ulsberg, har jeg også mitt siste klare bilde av bestefaren, morfaren, min Erik Gullikstad. Han satt på hestesleden der i 1945, etter at han hadde kjørt oss til stasjonen. Innpakket i "mudden" ("muidd", en fotsid saueskinnsfrakk som ble brukt til slike utferder vinterstid) sa han til meg: "Du må låvvå så væl!" Han døde samme året. Bildet av denne situasjonen følger meg selvsagt livet ut. Jeg glemmer det aldri, enda jeg var bare 3 år.

Gården Gullikstad ligger nært Ulsberg. I dag er den i en annen families hender. Bestefaren min skaffet seg en ny gård. Ved kirken. Navnet er Trøen. Kirken ble nylig brent av såkalte "satanister". Det er en tøvete betegnelse. Det dreier seg om pøbler. De har selv ansvaret for det de gjorde. En 300 år gammel kulturskatt ble fullstendig rasert. Det er helt og fullt deres ansvar som tente på. Slett ikke en eller annen religiøs figur kalt "Satan". Jeg har god greie på såkalt "nyreligiøsitet". Satanisme er tøv. Menneskenes barn forsøker alltid å overføre skylden for sine ugjerninger på andre. I våre dager et eller annet religiøst. Selv er de for feige til å ta skylden. Over tid håper jeg likevel de melder seg og tar ansvaret for sine handlinger. Kirken på Innset stod ferdig nøyaktig 300 år før meg, i 1642, jeg ble født i 1942. Jeg husker denne kirken fra mine første sanseinntrykk. Det var den bygningen som var nærmest gården der min mor vokste opp.

Gullikstad-navnet henger selvsagt sammen med Røros. Men faktisk 7-9 generasjoner bakover. Jeg kjenner ingen som er i samme familie med meg i Gullikstad-grenda på Røros, selv om disse selvsagt fins. Det som imidlertid er klart er at samme familie har forgrening til Rennebu. 'Suggustad', eller "Soggostom" på Stamnan f.eks. er samme familien. Bestefar, morfaren min, var en av dem som sørget for at det ble telefonforbindelse i denne delen av Orkladalen, og nettopp direkte forbindelse mellom Rennebu i Trøndelag og Innset i Kvikne. Det fins ennå folk som husker det. I Soknedal er det også familie, men jeg vet ikke hvordan.

Fra Os i Østerdalen kom mormor til Innset, som lærer. "Læreren" ser ut til å være en nøkkel i familien. Søster til bestemoren min var også "lærerinde". Men ikke bare det, til og med tante til bestefaren min var "lærerinde", altså den andre "gen-kilden". Til og med hadde denne tanta samme navn som mormor fikk ved giftermålet Kari Gullikstad. Denne tanta døde i 1912, og gravstøtten, et jernkors, fins ennå på kirkegården på Innset.

Moseng-gårdene var ei hel grend I fjellbygda Os. "Mosengene" har gjort litt av hvert. Du støter på navnet både her og der i offentlig sammenheng. Noen i Moseng-familien er blitt komponister og malere, andre byråkrater i departement og statskontorer. Mormor døde bare 42 år gammel, så henne traff jeg aldri. Mor var bare 7-8 år. Men de fleste i familien er blitt svært gamle. Mange er stadig fullt våkne i 90-årene. Så jeg vet godt hva som skjedde i slutten av forrige hundreår, fortalt av folk som selv var med på det. F.eks. fra mormors søster, mors "Maria-moster". Hun fortalte meg om da den første oljelampa kom til Nord-Østerdalen. De hengte lampa opp ned – fordi oljen skulle renne ned i veken så klart! Den samme damen sang for meg, da hun var 90 år gammel, i 1966, komposisjoner hun hadde laget da hun i sin ungdom gjette buskapen, altså i tenårene omkring 1890. Hvem sier at vi har generasjonsskifter i 30-årsyklus? Jeg har lest og hørt fortalt omstendighetene omkring inntegnelsene i min egen tantes minnebok, av min egen oldemor som var født i 1837. En kontinuitet på nesten 200 år!

Karlsaune kommer fra en gård i Åfjorden, på vestsida av Fosenhalvøya. Det var opprinnelig bare én gård med det navnet i fjellbygda Sørdalen i Åfjorden. Den har gårdsnummer 1 og bruksnummer 1. Familiefaren på denne sida ble gift dit. Han het egentlig Breivoll. Men navnene var ikke så fastlåste den gangen. Tre brødre endte opp med tre navn: Breivoll, Karlsaune og Aune. Aune het for eksempel en fylkesmann i Finnmark, det er samme familie. Nå er ikke dette så nøye. For, som det var den gang, familiefaren Breivoll og familiemora Karlsaune var fetter og kusine. Familiefaren Kristian (Breivoll) Karlsaune var organist i kirka i mange år, og også ordfører i Åfjorden. Det er blitt en hel del "Karlsauner" etter hvert, men faktisk er navnet så sjeldent at alle som heter Karlsaune er i familie og stammer på en eller annen måte fra Sørdalen i Åfjorden. Thorfinn Karlsevne, kjent fra historien, er antakelig en person fra en annen, senere utdødd, familie. Men hvem vet?

Wenninger er et navn fra Bretzfeld i den nåværende landsdelen Baden-Württemberg i det sørvestlige Tyskland. Wenninger-familien hadde et vertshus der, "Rössle", det fins fortsatt som overnattingssted. Tidligere var det også ølbryggeri. Vingård hadde de selvsagt også, som nesten alle i dette området. I denne familien fins det interessant nok også både komponister og byråkrater. Ellers er familien preget av utferd. En kusine med familie har tilbrakt stordelen av livet i Brasils urskoger, som misjonær. En fetter med familie tilbrakte mange år i Afganistan, som utviklingsarbeider, lenge før Afganistan kom i nyhetsbildet slik det er i dag. Neste generasjon følger opp trenden. Enkelte er dratt tilbake til Brasil med sine familier. Andre har studert arabisk og hebraisk. Atter andre tilfredsstiller all sin reiselyst med å dra til Orienten. Noen av dem som er forblitt hjemme har vært poprock-musikere som turnérte Tyskland.