Gullikstad er et navn som knytter meg
til Innset. Det
er ei fjellbygd i det dalføret som Orklaelva former. Denne elva er
lang og har en interessant form. Sjøen den kommer fra ligger i Oppdal.
Så renner elva rett sørover. Til Kvikne. Der gjør den en
kvass sving, rett nordover. Her finner du både et steds- og familienavn
som forteller det, nemlig Orkelbogen. Like etter, nordover
fra 'bogen' finner du Innset. Det er ei lita fjellbygd. Ca 500 m over
havet. Anne Karin Elstad har skrevet om denne bygda, i sine bøker om
"folket på Innhaug". Innset tilhørte tidligere Kvikne,
og dermed altså også Hedmark fylke. Siden ble fylkesgrensa
flyttet og nå er Innset i Rennebu og Sør-Trøndelag.
Stoppestedet på jernbanen er Ulsberg. Der er også et veikryss
mellom E6 og R3. Fra Ulsberg går nemlig riksvei 3 til Tynset. Tar du
den veien, er du etter bare 5 kilometer fra Ulsberg på Innset. Jeg har
gått til fots den veien - og på ski, det er selvsagt i
fjellbygdene. Fra denne veien, ved Ulsberg, har jeg også mitt siste
klare bilde av bestefaren, morfaren, min Erik Gullikstad. Han satt på
hestesleden der i 1945, etter at han hadde kjørt oss til stasjonen.
Innpakket i "mudden" ("muidd", en fotsid saueskinnsfrakk
som ble brukt til slike utferder vinterstid) sa han til meg: "Du
må låvvå så væl!" Han døde
samme året. Bildet av denne situasjonen følger meg selvsagt
livet ut. Jeg glemmer det aldri, enda jeg var bare 3 år. Gården Gullikstad ligger
nært Ulsberg. I dag er den i en annen families hender.
Bestefaren min skaffet seg en ny gård. Ved kirken. Navnet er
Trøen. Kirken ble nylig brent av såkalte "satanister".
Det er en tøvete betegnelse. Det dreier seg
om pøbler. De har selv ansvaret for det de gjorde. En 300 år
gammel kulturskatt ble fullstendig rasert. Det er helt og fullt deres ansvar
som tente på. Slett ikke en eller annen religiøs figur kalt
"Satan". Jeg har god greie på såkalt
"nyreligiøsitet". Satanisme er tøv. Menneskenes barn
forsøker alltid å overføre skylden for sine ugjerninger
på andre. I våre dager et eller annet religiøst. Selv er
de for feige til å ta skylden. Over tid håper jeg likevel de
melder seg og tar ansvaret for sine handlinger. Kirken på Innset stod
ferdig nøyaktig 300 år før meg, i 1642, jeg ble
født i 1942. Jeg husker denne kirken fra mine første
sanseinntrykk. Det var den bygningen som var nærmest gården der
min mor vokste opp. Gullikstad-navnet henger selvsagt
sammen med Røros. Men faktisk 7-9 generasjoner bakover. Jeg
kjenner ingen som er i samme familie med meg i Gullikstad-grenda på
Røros, selv om disse selvsagt fins. Det som imidlertid er klart er at samme familie har
forgrening til Rennebu. 'Suggustad', eller "Soggostom" på
Stamnan f.eks. er samme familien. Bestefar, morfaren min, var en av dem som
sørget for at det ble telefonforbindelse i denne delen av Orkladalen,
og nettopp direkte forbindelse mellom Rennebu i Trøndelag og Innset i
Kvikne. Det fins ennå folk som husker det. I Soknedal er det også
familie, men jeg vet ikke hvordan. Fra Os i Østerdalen kom mormor til
Innset, som lærer. "Læreren" ser ut til å
være en nøkkel i familien. Søster til bestemoren min var
også "lærerinde". Men ikke bare det, til og med tante
til bestefaren min var "lærerinde", altså den andre
"gen-kilden". Til og med hadde denne tanta samme navn som mormor
fikk ved giftermålet Kari Gullikstad. Denne tanta døde i 1912,
og gravstøtten, et jernkors, fins ennå på
kirkegården på Innset. Moseng-gårdene var ei hel grend
I fjellbygda Os. "Mosengene" har gjort litt av hvert. Du støter
på navnet både her og der i offentlig sammenheng. Noen i
Moseng-familien er blitt komponister og malere, andre byråkrater i
departement og statskontorer. Mormor døde bare 42 år gammel,
så henne traff jeg aldri. Mor var bare 7-8 år. Men de fleste i
familien er blitt svært gamle. Mange er stadig fullt våkne i
90-årene. Så jeg vet godt hva som skjedde i slutten av forrige
hundreår, fortalt av folk som selv var med på det. F.eks. fra
mormors søster, mors "Maria-moster". Hun fortalte meg om da
den første oljelampa kom til Nord-Østerdalen. De hengte lampa opp ned –
fordi oljen skulle renne ned i veken så klart! Den samme damen sang for
meg, da hun var 90 år gammel, i 1966, komposisjoner hun hadde laget da
hun i sin ungdom gjette buskapen, altså i tenårene omkring 1890.
Hvem sier at vi har generasjonsskifter i 30-årsyklus? Jeg har lest og
hørt fortalt omstendighetene omkring inntegnelsene i min egen tantes
minnebok, av min egen oldemor som var født i 1837. En kontinuitet
på nesten 200 år! Karlsaune kommer fra en gård i Åfjorden, på
vestsida av Fosenhalvøya. Det var opprinnelig bare én
gård med det navnet i fjellbygda Sørdalen i
Åfjorden. Den har gårdsnummer 1 og bruksnummer 1. Familiefaren
på denne sida ble gift dit. Han het egentlig Breivoll. Men navnene var
ikke så fastlåste den gangen. Tre brødre endte opp med tre
navn: Breivoll, Karlsaune og Aune. Aune het for eksempel en fylkesmann i
Finnmark, det er samme familie. Nå er ikke dette så nøye.
For, som det var den gang, familiefaren Breivoll og familiemora Karlsaune var
fetter og kusine. Familiefaren Kristian (Breivoll) Karlsaune var organist i
kirka i mange år, og også ordfører i Åfjorden. Det
er blitt en hel del "Karlsauner" etter hvert, men faktisk er navnet
så sjeldent at alle som heter Karlsaune er i familie og stammer
på en eller annen måte fra Sørdalen i Åfjorden. Thorfinn Karlsevne, kjent fra
historien, er antakelig en person fra en annen, senere utdødd,
familie. Men hvem vet? Wenninger er et navn fra Bretzfeld i den nåværende
landsdelen Baden-Württemberg i det sørvestlige Tyskland.
Wenninger-familien hadde et vertshus der, "Rössle", det fins
fortsatt som overnattingssted. Tidligere var det også
ølbryggeri. Vingård hadde de selvsagt også, som nesten
alle i dette området. I denne familien fins det interessant nok
også både komponister og byråkrater. Ellers er familien
preget av utferd. En kusine med familie har tilbrakt stordelen av livet i
Brasils urskoger, som misjonær. En fetter med familie tilbrakte mange
år i Afganistan, som utviklingsarbeider, lenge før Afganistan
kom i nyhetsbildet slik det er i dag. Neste generasjon følger opp
trenden. Enkelte er dratt tilbake til Brasil med sine familier. Andre har
studert arabisk og hebraisk. Atter andre tilfredsstiller all sin reiselyst med
å dra til Orienten. Noen av dem som er forblitt hjemme har vært
poprock-musikere som turnérte Tyskland. |