Gustav Erik Gullikstad Karlsaune

GRESK KULTUR

Mennesket er en organisme. Det har overveldende mange likhetstrekk med andre organismer på tilsvarende kompleksitetsnivå. Fysiologisk fungerer det langt på vei akkurat slik som alle andre såkalt høyerestående organismer, ut fra de betingelsene kroppen setter i forhold til naturen og omgivelsene for eksempel. Mennesket spiser, sover, forplanter seg, agerer og reagerer i aktivitet som dem. Menneskeorganismen fødes og blir til som andre organismer, og den tilintetgjøres og forgår som dem.

Likevel, mennesket er egenartet, om vi ser det i sin totalitet, i forhold til andre tilsvarende organismer. Altså ikke bare i det at det faktisk har særtrekk som også er rent fysiologiske, hake eller oppreist gange som normalholdning for eksempel. Heller ikke bare i det at det er teknisk uovertruffent og i en særklasse når det gjelder å skaffe seg, lage og bruke redskaper. Ikke en gang bare i det har en aldeles enestående vilje og evne til å manipulere alt og alle, og er i stand til å skape seg levelige vilkår ut av tilsynelatende hva som helst av det som kloden tilbyr av naturomgivelser, det være seg flora, fauna eller klimaforhold. Om mennesket er klart ekstraordinært velutviklet organisk, er det mer egenartet enn bare det.

Mennesket er i den grad egenartet, at opp igjennom tidene har folk etter folk som har tenkt helhetlig, oppfattet det som om mennesket ikke alene er organisk-kroppslig, det har en annen og ny side i tillegg, en side som er kvalitativt annerledes enn den som organismene verden for øvrig har, mennesket har bevissthet, sjel eller ånd. Noen steder oppfattet de denne siden så annerledes at den ikke lenger var å forstå som en annen side, men som en annen del, en del selvstendig og skilt fra organismen, eller i motsetning, ja, til og med i direkte fiendskap til den. Hos oss er alt for ofte grekerne blitt beskyldt for å være opphav til denne synsmåten. Det er feilaktig. En slik dikotomi svarer langt bedre til nærorientens oppfatning av virkeligheten, persisk gjerne, men ikke gresk. Grekernes orientering ligner langt mer på den måten vi arbeider med dette problemet i dag med utgangspunkt i naturvitenskapelig observasjon, vel å merke når det skjer uhildet og ikke styrt av en eller annen form for metafysisk orientert livssyn (scientisme) som gir empirisk blindhet. Vi vil også kalle både det organiske og det bevisste liv hos mennesket, ikke deler, men sider av mennesket, med samme grad av realitetskvalitet.

Hva vi finner på å sette som navn på egenarten hos mennesket, er for så vidt likegyldig. Hovedsaken er at vi ikke mister egenarten av syne i en eller annen form for reduksjonisme, for eksempel en fragmenterende ensidighet i måten å orientere seg på som ikke ser mennesket som noe annet enn en avansert sjimpanse. Dette var opp mot vår tid ikke sjelden tilfelle, særlig i kretser som etter at de hadde tatt avskjed med all religion, innsatte "vitenskapen" som metafysisk trosreferanse. Dette åpenbarte at de heller ikke skjønte hva vitenskap var, genuint forstått, det vil si, slik grekerne skapte den.

Et synsinntrykk som registrerer et menneske som en apevariant, regner jeg med sjimpansen også har. Den har imidlertid gjort langt mindre utav det enn mennesket. Fordi den er en sjimpanse selvsagt. Men ikke fordi den ikke er organisk avansert nok. Faktisk er sjimpansen i noen henseender organisk mer avansert enn mennesket. Men det er typisk nettopp for mennesket å finne det ut. I tillegg finner mennesket dette gjerne ikke bare 'interessant', men 'nødvendig å ha greie på', ja, til og med 'uhyre viktig å vite'. Sjimpansen gir ikke særlig sterke signaler på at den syns det, for å si det mildt. Det den bedriver, kan alt forklares ut fra rent organiske behov og stimuli. Den verden sjimpansen lever ut, består av tilfredsstillelsen av organiske behov og responsene på organiske stimuli.

Den verden - eller like gjerne, de verdener, så forskjellige som de er - som menneskeorganismene skaper seg, synes derimot å bestå av en hel del handlinger og ting som ikke kan forklares ut fra organiske behov eller stimuli, ja, nettopp slike handlinger og ting er det mest typiske. Derimot kan disse handlingene og tingene forklares ut fra det at mennesket finner noe interessant, nødvendig og uhyre viktig for seg, og gjør etter det.

Det er karakteristisk for mennesket at det skaper seg en verden, og gjør det ved å dyrke. Ikke bare jorden, det dyrker sine sanser, det dyrker synsinntrykk (billedkunst, skulptur ...), det dyrker lyd (dikt, musikk ...), det dyrker bevegelse (dans), det dyrker lukt (dufter, aroma), det dyrker smak (mat, drikke). Og ikke bare det sanselige, men også det åndelige: mennesket dyrker det interessante, det nødvendige og det viktige. Derfor er det også helt treffende å kalle resultatet av det som menneskelivet frambringer: kultur. Det er dette som er den latinske roten i dette ordet: dyrking.

I en periode opp mot vår egen tid, med en nesten ubegripelig vilje til ensidighet, ser det ut til å ha vært helt ute av fokus at mennesket, så organisk det enn er, faktisk også har denne egenartede andre siden. Iallfall er begrepsbruken blitt forvirret og ganske villedende. Ikke sjelden overføres de typisk organiske begrepene "behov" og "stimulus" uten noen form for reservasjoner på alt det egenartet menneskelige som nettopp ikke kan forklares organisk. Vi kan høre om "eksistensielle stimuli". Noe av det besynderligste blant de begreper denne forvirringen har avfødt er menneskets "religiøse behov". "Smørbrødets lengsler" kan kanskje være en passende parallell i meningsløshet. Begrepsoverføringen kjøres også like ofte den andre veien, vi får "gorillakulturen" og "bisamfunnet". I det minste må vi være klar over denne begrepsforvirringen, om vi ønsker å oppnå en kvalifisert viten om sammenhengen mellom menneskets egenart og menneskeverdnenes enestående karakteristikum, denne dyrkingen som gir kultur - og like så vel religion: dyrkingen av det viktigste, det fullkomne, det sanne, det gode, det hellige.

Menneskets egenartede side, ånden, diskuteres, drøftes og utforskes i vår egen tid helst som det vi kaller bevissthet. Saken er høyaktuell. Den fysiologiske viten vi nå har, aktualiserer til fulle spørsmålet om "mind and brain". Datamaskinens kolossale yteevne når den simulerer enkelte sider av det vi regner som menneskets bevissthetskapasiteter likeså. Men derfor er også det ved mennesket som datamaskinen ikke simulerer, nemlig - igjen - det egenartet menneskelige, blitt så viktig å utforske. En slik problemstilling ville grekerne, som jo "oppfant" og rendyrket den forskerinnstillingen vi har importert og bruker i våre vitenskaper, kjenne seg godt igjen i.

Grekerne så - og de persiperte åpenbart godt. Men først og fremst reflekterte de det de så i sine klare bevissthetsbilder. I dialog om dette tankeinnholdet skapte de filosofi og vitenskap. I de ting de omgav seg med skapte de av disse bevissthetsbildene stor kunst. Og alt gjorde de ytterst intenst. Overmåte livlig dyrket de det de drev med, og resultatet ble en uhyre rik og enestående kultur.

Er det noen kultur som virkelig markert er preget av ånd og bevissthet, så må det vel være den greske. Vi, med vår kultur som bakgrunn, forledes imidlertid ved en slik konstatering alt for lett til å fortsette med å snakke om åndskultur og åndsprodukter - underforstått, til forskjell fra materialkultur og materielle produkter. Nettopp det avslører at vi faktisk er mer dualister enn grekerne selv noen gang har vært. Igjen, fra dem har vi slett ikke arvet denne dualismen mellom ånd og materie, men fra nærorienten, den har utvilsomt preget vår kultur sterkere enn vi er klar over.

Grekernes "åndsprodukter", idéene, har sitt utspring i opplevelser basert på umiddelbare sanseinntrykk. Men - og det er veldig viktig - idéene har også i fortsetningen stadig en selvsagt referanse til sansningsopplevelsen. Vi med vår kultur tenker alt for lett i faser her, vi sier at først observerte de, og så reflekterte de. Slikt lærer studenter hos oss. Det fremmedgjør oss for den greske opprinnelsen, og fører også helt galt av sted. Observasjonen og refleksjonen var ett hos grekerne - slik som refleksjonen og uttrykksformene. Derfor er grekernes "materialprodukter", all kunsten, i like stor grad "åndsprodukter". Ting vi har fra den greske kulturen, har ingen sakssvarende mening uten at de forbindes med den greske ånden, den visuelle greske virkelighetsbevisstheten. Grekerne fragmenterte ikke verden på den måten vi gjør, hverken i rom eller tid. Heller ikke dyrket de det statiske. Den greske visualiteten fører ikke til det som teologer opp mot vår egen tid har forsøkt å hamre fast, nemlig at den greske ånden med sin vekt på "sinnbilder" skapte en verden som fortonet seg ideelt statisk.

Vi må være klar over at vi har importert grekernes kulturytringer som produkter, og har store vansker med å forestille oss prosessen bak. Det er vi som har gjort den greske ånden statisk. Vi må også vokte oss for å glemme at så alt for mye av det vi har importert av kultur, er forblitt importprodukter, og derfor spesialbeskjeftigelser for "kulturarbeidere" i bestemte stillinger, skilt fra vår hverdag og hverdagslighet. I så måte er vi faktisk en annen kulturtype enn den greske. Vi har en kultur der det er en normaltilstand at tilværelsen er fragmentert i tid og rom. Grekerne ikke bare orienterte seg helhetlig i tilværelsen, i deres kultur sprang filosofi, vitenskap, skuespill, skulptur, idrett, religion og politikk organisk ut av hverdagsbeskjeftigelsene. Hos oss er det normalt at det hverdagslige en ting, det fagvitenskapelige noe annet, til og med slik at det hverdagslige oppfattes som noe trivielt og mindreverdig som "kulturarbeidere" ikke bør vie for stor oppmerksomhet. Ikke minst i språket viser den greske kulturen sin integritet og kontinuitet med alminnelig liv. Hos dem var det ikke som hos oss et skarpt skille mellom et vanlig ordforråd alle brukte til hverdags og et spesielt forråd av fremmedord for fageksperter. De abstrakteste greske ord kan vi forfølge tilbake til en mening det har i umiddelbar sansning og dagligliv, og som stadig klinger med. Ett eksempel er "materie", på gresk "hyle". I utgangspunktet betyr det trevirke, så brennstoff, og til slutt materie. Ett annet er ordet for "ære", på gresk "doksa". Det betyr 'lysglans', videre 'herlighet', og så 'ære' (= kaste glans over!). Jeg tror nok det er lite av dagligdags og umiddelbar sansning av berørbarhet og lysglans igjen å spore når vi hører ordene 'materie' eller 'ære', ja, til og med bruken av ordet 'herlighet' virker glansløs.

Grekernes opplevelse og refleksjon var sansebasert. Her er spiren til empirisk vitenskap. Av sansene og sansningene var det synet, det å se, som var dominant og hovedreferanse. Denne sansen var så i forgrunnen at det ble forrådet av de ord som knyttes til synet, som ble kjernen i det som utviklet seg til "verktøykasse" for vitenskap, filosofi og kunst hos grekerne – og dermed også hos oss. Det at aktiviteten kalles "vitenskap" forteller allerede det. Ordet "viten" har sin rot, faktisk helt tilbake til indoeuropeisk, i det å "se".

Vi finner ordet igjen i begreper vi bruker i dag, f.eks. "video". Det er "jeg ser". Den første lyden (nå 'v') i ord som dette, forsvinner gjerne. Tenk bare på vond og ond. Grekerne hadde derfor eid- som rot for fortidsverb av å se. Legger vi til v først, er det lett å finne igjen ordet "veit" på norsk. Det er presens av å vite. Men interessant nok er ikke dette noen ekte presens. Det er nemlig en fortidsform: har sett, det er den som brukes som presens i verbet å vite. Teknisk kalles dette preterito-presentiske verb. Man skal kanskje ikke vente at nordmenn i dag vet at ord henger sammen på denne måten, slik vitensarbeid forvaltes, men det er til direkte hinder for dypere erkjennelse at det ikke er klart at det å vite er å se, mer presist: "å ha (inn-) sett".

Er det er snakk om å vite, tenker dagens nordmenn straks på ord, det er min erfaring. Og da også i tillegg ord i tekst, tekstord, ikke en gang ord som høres i tale – i alle fall ikke vanlig tale, kanskje i forelesning, som man tror er opplesing av en tekst. Men forelesningen er en ganske spesiell muntlig språkgenre temmelig fjernt fra normal norsk dagligtale - bortsett fra i de kretser der dette "bok-målet" (bokstavelig talt) er gjort til talemål av sosiolektiske grunner. Vi lever i et kulturområde besynderlig preget av et etterslep av en rendyrking av dominante elementer i epoken humanismen i Nord-Europa. Det tas for gitt at viten er tekstmasse. Det argumenteres til og med for at det må være slik om det tas opp til diskusjon, også av filosofer, ikke uventet kanskje, orienteringsmåten i logisk empirisme er av samme type. Men det er ikke mulig å forstå den greske bevisstheten og dens ytelser uten å skifte fokus fra symbolredskapet tekst- eller lydmasse, de kruseduller vi ser og det klingklang vi hører, og til forestillingsbildet, til det vi har sett - og oppbevarer og stadig kan hente fram og se på med vårt indre blikk. Typisk nok kaller vi også dette "oppbevaringsstedet" bevisstheten. Det vi har sett, og dermed "be-vet" (som griper og har be-grepet), fins i vår be-visst-het, vårt sinn, som bilder, sinn-bilder, eller forestillinger, om vi vil. Grekerne skapte et ordforråd på sin tenkning, systematisk indre betraktning: teori. I vår kultur er myten at vi kan skape tenkning ved hjelp et innlært ordforråd ("fremmedord").

De greske ordene idé og teori henger begge sammen med det å se. Begge har også det "å se" i dobbelt betydning. For det ene, det sansbart ytre bildet, betraktningen av det som skjer og av den ytre form det framtrer i. Hos Homer er det også åpenbart mer og mindre denne siden som er identisk virkeligheten. Men for det andre, og etter hvert opp mot den klassiske blomstringsperioden, betyr disse ordene hos grekerne også det indre, åndens, bilde, ut fra det at oppmerksomheten sterkere festes også på de forestillinger vår egen bevissthet besitter og betraktningen av dem.

Om verbalismen og dokumentarismen i senhumanismen har gjort oss handikappet, fins det fortsatt også i norsk et forråd av ord vi kan knytte an til, om vi seriøst forsøker å oppleve og omgås virkeligheten slik de klassiske grekerne gjorde det, gjennom sin kultivering av bevisstheten. Vi snakker nemlig også på norsk om innsikt i ..., synet på ..., bildet av ..., etc. når vi omtaler viten eller det å vite. Men visualiseringsevnen er så svakt trent og fortrengt av grammatikalsk og logisk språkforståelse, at vi vel knapt er klar over at ordene har så konkrete henvisninger til sansning og det å se. Åpenbar dobbelttydning med referanse til det være seg enten det ytre eller det indre har vi om vi tenker etter i : oversikt over ... Om vi innstiller oss på å forstå ved å visualisere ordene - mer enn ved auditivt å gjenkjenne dem og kontrollere dem mot en normativ grammatikalsk systemstruktur - inntar vi en holdning som gjør at vi aktiverer det samme bevissthetspotensialet som grekerne, og dermed mer sakssvarende kan forstå dem. Når alt kommer til alt er den greske kulturen selvsagt ikke noe utenomjordisk, den er ikke noe annet enn én måte å utnytte det universelt menneskelige potensialet på, slik som den norske kulturen er en annen variant av det.

At den greske kulturen ble som den ble, er et spørsmål om hva det var de dyrket, kultiverte, av forrådet av menneskelige kapasiteter og hvordan de gjorde det. Det er det vi nå i korthet skal beskjeftige oss med som "den greske ånden", før vi tar et raskt blikk på de hovedkomponentene vi finner i de konkrete "nedslagene" (eller bedre: objektiveringene) av den greske kulturen, greske "saker og ting".

Den fins et forsettelse - den finner du i bok 26 i UniTRel-serien på Religionsvitenskapelig institutt NTNU.