KULTUR - RELIGION - IDENTITET
Gustav Erik Gullikstad Karlsaune
ANALYSERENDE DEL
SITUASJON OG TOLKNING
Situasjonen i Norge er blitt annerledes. Vår egen tid er blitt en folkevandringstid, og Norge er med som et av målene for vandringen. Resultatet er at midt i blant oss, ja, allerede som regulære medborgere, har vi folk fra de fjerneste land. Disse menneskene bringer med seg nye og rare saker og ting. Men også en skikk og bruk som er temmelig uvant. Dessuten sett med problemløsninger, som virker dels totalt fremmede, dels helt uakseptable. "Norge er blitt et møtested for kulturer", skrives det. Eller: "Det norske samfunnet er blitt flerkulturelt". Følgelig, "vi har fått en pluralisme vi må komme til rette med", "vi må nå lære oss tverrkulturell kommunikasjon". Alt er begrepsoppfinnelser som kastes fram og tilbake i de såkalte "media". De er refleksjon på erfaringene vi har gjort under alle våre ad hoc løsninger i forsøkene på å integrere innvandrerne i nærmiljø, i yrkesliv, i helsevesen, i militærvesen, i skolen. Nordmenn er jo først og fremst praktikere. Svaret på en utfordring er å gjøre noe. Det reflekteres ikke mer enn det som er nødvendig for å lage en oppskrift på et "tiltak".
Tolkningen av situasjonen, slik også "media" beskriver den, har en skrikende mangel på historisk dimensjon. Det er som om det alltid har vært bare én menneskeart her med én form for skikk og bruk, ett språk, én oppdragelse, og ett sett med problemløsninger. Som om det aldri har funtes folk her som er bærere av andre kulturer. Som om det var ukjent at det igjennom alle hundreår har vandret folk inn og ut, med tilknytning til andre land med andre språk, andre seder og andre atferdsmønster. Hvordan kan egentlig en nordmann aldeles utvetydig identifiseres, og hvor kommer i tilfelle de såkalte "nordmenn" fra? Det skal ikke store historiske kunnskapen og refleksjonen til, før det hele vaser seg og blir temmelig uklart. - Om den er aldri så interessant og viktig, den historiske dimensjonen er ikke vårt problem.
Vår vinkling på problemområdet skal være teoretisk og generell. Sannsynligvis er det nettopp den naive troen på at det går an å være effektivt praktisk uten å være grundig teoretisk, som har gjort den aktuelle samfunnssituasjonen med tanke på innvandrerne så pass vanskelig som den er. For det er ikke mulig å unngå teori. Allerede de begrepsdannelsene som er nevnt - "flerkulturelt", "tverrkulturelt", "kulturpluralistisk" - er anvendelse av teori. Gjennom disse begrepene forsøker vi å "se for oss" situasjonen. Teorien begrepene aktiverer, gir oss "tolkningen" av "situasjonen". Det skjer enten vi er oss det bevisst eller ikke. Og det er tolkningen som i neste omgang sier oss hva vi bør gjøre i situasjonen, altså, hvordan vi skal handle praktisk.
MOTIVENE
BEGREPENE
FORESTILLINGENE
LØSNINGENE
PROBLEMENE
ATFERDEN
"FORHOLDENE"
"OMSTENDIGHETENE"
Vår vinkling nagler fast et uomgjengelig samspill mellom "situasjon" og "tolkning". Tolkingen er avhengig av den teorien vi har. Dermed er det også teorien som avgjør "hvilke tiltak vi setter i verk". Resultatene av de praktiske tiltakene tilsier et visst behov for teoretisk reorientering, for å si det mildt. Det er dette behovet temaet vårt også lanserer med konsentrasjonen om det begrepsknippet vi har fått tildelt. Det gjelder ikke bare begrepene enkeltvis, men hvordan forstår vi egentlig forholdet mellom "kultur, religion og identitet". Hvordan henger "kultur, religion og identitet" sammen i vår betraktning av virkeligheten - vår teori? Dette er et generelt spørsmål som kaster lys over alle folk, nordmenn så vel som innvandrere. Siden nordmenn nå i så høy grad har forsømt den teoretiske refleksjonen, er det nødvendig å starte med noen helt elementære kognitive byggesteiner, for å kunne svare.
FELT OG BILDE
Viten - hvor skal den lokaliseres?
- Primært til bevisstheten. Til hodet på levende mennesker, med andre ord. Ordene "viten" og "bevissthet" har samme rot, og roten knytter seg til den menneskelige akt "å se". Å vite er å se. Det er å se "innover", å se for seg, å forestille seg. Når vi omtaler viten, snakker vi også gjerne om innsikt, innsyn og forestillinger. De greske ordene "idé" og "teori" har samme mening. Å ha en idé er å ha sett noe. Og teori betyr direkte omsatt "betraktning", faktisk både ytre betraktning, som det å se på et hesteveddløp, og den indre betraktning, å se for seg det samme veddeløpet om igjen.
Den ytre betraktning er det vi kaller persepsjon. I praksis er den aldri "ren", vi ser sammen med det vi før har sett og som er lagret i bevisstheten, nemlig vår viten. Derfor er menneskelig persepsjon i praksis appersepsjon. Vi ser ikke rundt en ball, men til den tilnærmede halvkulen vi vitterlig ser, føyer vi det vi av erfaring mener er fortsettelsen, nok en halvkule. Vi "ser" også baksiden på noe som er kjent. Faktisk er det vel gjerne slik at jo mer vi tror vi vet, jo mindre nøyaktig blir vi med persepsjonen. Vi kan bare tenke på hvor raskt vi plasserer et nytt menneske vi treffer, i "bås" som det heter. Vi ser syv ting og legger til sytti ganger syv og har en ferdig forestilling, et indre "vitensbilde" av personen. Med alt det vi adderer, kan bildet dermed bli helt galt, også om vi mener vi "forstår" personen aldri så mye.
Teori er altså bare et annet ord for viten. Men mens viten kan bety både enkelte vitensbilder og større forestillingskompleks, burde ordet "teori" reserveres for "en strukturert vitensbygning". Det er en viten som har mange deler, men delene opptrer i en systematisk sammenheng av over- og under-ordningsforhold. Den viktigste forutsetningen for at forestillingsmassen skal kunne kalles en teori, er at alt er klart, både delene og helheten. Andre ord for en slik "betraktning" av klart oppdelte helheter, er de greske ordene "kosmos" og "system". Det siste blir jo svært hyppig anvendt i vår tid. Faktisk brukes "system" som en allmenn oppfatningsmatrise, som overføres fra det ene feltet til det andre, til dels ganske ukritisk. PD-maskinen kalles et system, mennesket kalles et system, samfunnet kalles et system, etc. Dette er igjen en demonstrasjon på at det er fort gjort at vi ved vårt vitenslager tillegger det vi ser, egenskaper som slett ikke fins der, og dermed får en fordreid oppfatning av virkeligheten.
Perspektiv følger med teorien. Med teorien gjennomskuer vi det vi betrakter og ser en strukturert sammenheng og helhet. Homo sapiens - det vitende mennesket - oppfatter en verden gjennom sitt vitensunivers. Menneskets viten, den indre verden, som gir den ytre verden lys og gjennomskinnelighet. Viten er opplysning. En teori har det formålet å skape transparens.
Men viten - er ikke det noe som fins i bøker? Jo, men bare som en avledning, et derivat. Bøker er symbolbeholdere. I seg selv er de bare opphopning av materie, knust tremasse smurt til med et eller annet fargestoff. Fins det ingen bevissthet som ser materien og tolker symbolene, er boken i alle fall ikke mer viten enn et hus eller en oppreist stein.
Skrift er til og med avledet dobbelt opp, et dobbeltderivat. Mennesket utstyrer sine forestillinger med lydsymboler. Utgangspunktet for språk er tenkbart bare som løsningen på problemet med å meddele sitt bevissthetsliv til andre, enten det nå gjelder advarsler, ønsker eller saklig samarbeid. Vi har ikke direkte tilgang til andres bevissthet, men vi kan bruke lyd til å kommunisere det vi tenker på, til andre. Vi hefter samme lydsignal til samme forestilling. Ord er primært muntlige. Skrift er bestemte strekkruseduller som viser til en fast lydmasse.
Ord er altså en avledning av viten, symboler for den viten om verden kulturens innvånere finner interessant. Når ord opptrer i ekte teori, kaller vi dem begreper. For begreper gjelder det samme som for teori, kravet om klarhet. Det er klarhet vi forsøker å opparbeide når vi bedriver definering og presisering.
Feltet er basis for vår interesse. Viten er bevissthetens billedlager, språket et utvekslingsinstrument. Men vi har også "noe" tredje, "det" vår viten er om, "det" vi har bilder av. Det er den ytre erfarbare virkeligheten, empiriens viktigste interessefelt. Det er den vi nå rett og slett kaller "feltet".
Et ordforråd som treffende gjengir parallelliteten mellom "bildet" i den indre bevissthetens verden og "feltet" i den ytre empiriske, finner vi både i latin:
mens (lat. subst. = "tanke") > mental (adj.) > mentalitet
res (lat. subst. = "ting") > real (adj.) > realitet
og i gresk:
teori > teoretisk
pragma (= ting) > pragmatisk/praktisk.
På denne bakgrunnen er det interessant at alle de tre ordene vi har fått utdelt, er såkalte "fremmedord" i språket vårt, og at det er vanskelig å finne dekkende ord for noen av dem med norsk rot. Har den kulturen som har skapt vårt språk egentlig aldri hatt såpass interesse i de omtalte erfaringene, at det har vært et påtrengende behov å skape ord for det? Betyr dette at vi som nordmenn har problemer med å persipere klart de realitetene det dreier seg om? - Om dette gjelder for vår egen kultur, religion og identitet, da ikke mindre når det gjelder å forstå andres verden.
Vi kan i alle fall nå nagle fast våre observasjoner i følgende skjema i to plan. To plan som svarer til "situasjon/tolkning" og angir parallelliteten mellom "feltet" og "bildet", eller "det teoretiske" og "det empiriske".
DET KOGNITIVE
DET TEORETISKE
BEVISSTHETSLAGERET
MENTALITETEN
REALITETEN
ERFARINGSVERDENEN
DET PRAKTISKE
DET EMPIRISKE
Hva ser vi for oss når vi hører "kultur - religion - identitet"?
- Forestillingene er neppe særlig klare. Det blir liksom så alt for mye å kalle opp fra vitenslageret. Dessuten er begrepene så lite konkrete - og det er et stort problem for noen så inngrodd praksistroende som nordmenn. Observasjonen er riktig. Begrepene er abstrakte og generelle. Men det må ikke få oss til å gi opp teoriarbeidet. Utfordringen bringer oss i stedet et steg videre: Det fins en struktur i vårt vitenslager, en deling mellom konkret og abstrakt. Uten å diskutere det særlig inngående, kan vi konstatere at det ikke fins bare ett spesifikt og ett generelt plan, men et strukturert hierarki av minst "syv himler" av relativ generalitet og spesifisitet. Er nå våre begreper på samme generelle "himmel"-plan?
Forestillingene er så uklare at de heller ikke kan bekrefte eller avkrefte om det skulle eksistere noen direkte plansammenheng mellom begrepene. Spørsmålet er nå: Fins det noen teori med et perspektiv som kan skape klare generelle forestillinger og som også er i stand til virkelig å integrere dem? - La oss midt i dette igjen slå fast at den teoretiske klarheten vi søker, skal til for å skaffe oss et bilde av det feltet som vi har gitt i undertittelen: "norsk samfunn og skole som møtested for kulturer". Det er de empiriske fenomenene "kultur, religion og identitet" som først og fremst interesserer oss. Særlig sammenhengen mellom dem på den konkrete samfunnsarenaen.
FILOLOGI OG FRAGMENTARISME
Trass i denne forsikringen er det sikkert noen som nå er i indre opprør over at vi ikke har gått i gang "slik man skal", nemlig med (1) definering av begrepene, og (2) innsamling av viten fra fagområder relevante for de tre begrepene. Vi kan raskt gjøre det, og se hva vi har å vinne.
1. For det første er alle tre begrepene nordmenns skrekk, fremmedord. Latin alt sammen. Riktig nok med en viss tilpasning i formen:
a) Begrepet "kultur" avledes av verbet "å dyrke"; det er resultatet av en dyrkingsinnsats; i vår sammenheng vanligvis forstått som en åndelig parallell (cultura animi) til konkret dyrking av fysisk natur (cultura agri).
b) Begrepet "religion" avledes vanligvis enten av verbet "å binde fast til" eller verbet "å lese nøye om igjen". "Gjøre med samvittighetsfullhet", dekker substantivet bra.
c) Begrepet "identitet" betyr "overensstemmelse mellom to størrelser"; her forstått personalt: "overensstemmelse mellom jeg-bildet og jeg-realiteten", kunne vi si.
Dette er vanlige etymologiske bestemmelser. Det er klart vi vet noe mer nå. Men er forestillingene blitt klarere og fenomenene mer gjennomsiktige? - Neppe. Vi er tvert imot på vi til å utlede realiteter av begreper. Det er det motsatte av den empiriske tilnærmingen vi har anlagt. Definering, grensesetting ved skillelinjer, må til. Men vår definering er å trekke klare streker i vitensbildet, for at konturene i fenomenene skal tre skarpt fram. Det dreier seg ikke om å turnere begreper.
2. Begrepsrealisme er uaktuelt. Men har vi altså stadig en lang rekke fag å relatere begrepene til. Vi kunne gjøre det også:
"Kultur" ville nok forbli det minst ryddige. Det er et utrolig diffust ord med et mylder av bestemmelser i de forskjellige humanistiske fagene. Historiefaget ville nok bli den viktigste referansen. Både i form av mer konkret tilfang av kunnskap, med islett av arkeologi, og i form av den mer tradisjonelle dokumentarismen, henvisning til "kilderne".
"Religion" fins det to fagekspertiseområder på - i praksis og personer er de likevel ofte sammenfallende. Det ene er teologi. Det andre er religionshistorie. Definisjoner på "religion" som er produsert av teologer, fins det mange av. De er ofte normative i tendens, likevel såpass vektige at de går igjen også når f.eks. samfunnsvitere skal uttale seg. Religionshistorikerne, som orienterer seg mer spesifikt, vegrer seg rett og slett for å definere religion. I deres leir er det stadig en debatt på spørsmålet om ikke begrepet "religion" er en ren og skjær abstraksjon og nærmest uten realitetsverdi.
"Identitet" ville med all rimelighet fylles med innhold fra psykologi og psykiatri. På kjøpet ville vi da få disse fagenes konsentrasjon om individet som en eget virkelighetsområde. Selv om både referansen til "arv" for lengst er brutt med tillegget av "miljø" som årsakskilde i utviklingen, og også "samfunnet" er kommet inn i bildet, forblir det vanskelig for psykologene å tale om identitet slik at individets "medverden", de andre menneskene, reelt har en integrert del i den.
Trass i oppfyllingen av begrepene ett og ett fra forskjellige fag forblir i det minste ett hovedproblem uløst, nemlig sammenhengen. Vi mangler det integrerende perspektivet. Det er virkelig katastrofalt for tolkningen av feltet, selv om allmenn mangel på teoretisering har sløvet sansen for hvor viktig det er.
DET MENNESKELIGE
La oss gå tilbake til oppgaven vi har satt oss: å klarlegge "kultur, religion og identitet" slik at vi ser sammenhengen mellom fenomenene i den empiriske realiteten og dermed kan tolke situasjonen adekvat. Vi sammenholder begrepene med det feltet vi skal anvende det på: samfunnet - spesifikt, det norske. Her kan vi nå blant alle fenomenområder søke etter én positiv lokalisering for alle tre, samtidig som vi også avgrenser oss fra områder det ikke er relevant å søke i.
Finner vi et noenlunde klart område?
- Ja, det området av virkeligheten som omfatter alt det som har menneskene som utgangspunkt, "menneskeriket". Ingen av begrepene har sin primære mening i annen sammenheng enn i "det menneskelige". Ikke i annet enn overført betydning kan begrepene anvendes på den uorganiske eller organiske verden, mineraler, planter og dyr.
Vi omgrenser synsfeltet til "menneskene". Nå, i forhold til dette feltet, gir begrepene vi har, forskjellig fokus:
Det fins en fortsettelse. Den finner du i nr. 29 av bøkene i "Relieff-serien".
Ellers må du gjerne sende en epost.
