Gustav Erik Gullikstad Karlsaune

Thomas Luckmann

- litt bakgrunn

Thomas Luckmann har stadig en ledende posisjon i faget religionssosiologi internasjonalt. Analysene han har gjort er dyptpløyende og utfordrende. De nyter den største respekt hos ledende fagvitere verden over. Også hos dem som er fundamentalt uenige i hans observasjoner og konklusjoner. Vitenskapelig sett er han en av de viktigste bidragsyterne til religions­sosiologien i det forrige hundreåret.

Kuriøst nok havnet han i studiet av religion helt tilfeldig. Årsaken var at studiekameraten ved New School for Social Research i New York, Peter L. Berger, ble innkalt til militærtjeneste. De var begge akkurat ferdige med sine M.A. arbeider og skulle ta til med Ph. D. Nettopp for dette arbeidet var Peter allerede påsatt som en av tre assistenter i et større prosjekt i religionssosiologi. Det var deres felles lærer, professor Carl Mayer, som hadde anlagt det, og med en god slump penger fra Rockefeller Foundation skulle det nå settes i gang. Så faller Peter ut. Gode råd er dyre. Noen må hoppe inn. Det blir det Thomas som gjør.

Om Thomas var i nærheten, var han ikke like nærliggende faglig som Peter. Carl Mayer var "luthersk weberianer" (Luckmanns formulering), og den jødisk-ættede Peter L. Berger fra Wien (og det erkekatolske Østerrike) var, interessant nok, lutheraner og hadde sterke interesser i teologi (han har faktisk også studert teologi). Thomas Luckmann fra det overveiende katolske Slovenia derimot var og er katolikk, og var og er uten særinteresser i teologi – men han kjenner også teologiske problemstillinger. Peter L. Berger regner åpenbart med teologer som spesielt viktige samtalepartnere når det gjelder religion. Det kan merkes at han henvender seg til dem i deres eget perspektiv. Thomas Luckmann derimot har aldri tatt, og vil heller ikke kunne ta, spesielle hensyn til teologer og deres interesser i utformingen av sine bidrag i religionssosiologien ut fra sin vitenskapelige holdning.

"Hensynsløsheten" overfor teologien betyr ikke at Thomas Luckmann ikke har greie på hva teologer driver med. Han kjenner endog synspunktene i protestantiske teologiske retninger som barthianismen. Men fremfor alt betyr ikke denne "hensynsløsheten" at han ikke vet hva religion genuint er som universelt menneskelig fenomen. For Thomas Luckmann er det tvert imot den institusjonelt definerte religionsoppfatningen som bevirker en allment og vitenskapelig mangelfull forståelse av fenomenet religion. I hans sosiologiske perspektiv, og ut fra hans oppfatning av vitenskap basert på fenomenologien, er de religiøse institusjonene, og deres eksperters (dvs. teologenes) definisjoner, ingenting annet enn spesialtilfeller og eksempler på hvordan religionen manifesterer seg historisk. Teologien er for sosiologen en av religionsfenomenets komponenter. Det er i egenskap av å være genuint empirisk som vitenskapsmann, noe som impliserer den største respekt for egenarten hos det fenomen som studeres, at Thomas Luckmann er "hensynsløs" overfor teologene.

Et slikt perspektiv på kirken som en religio-sosial institusjon ville Thomas Luckmann allerede måtte ha ut fra den fenomenologisk funderte sosiologien som han tilegnet seg ved New School for Social Research, gjennom professorer som Dorion Cairns og Aron Gurwitsch, men fremfor alt gjennom forelesningene til Schütz. Alfred Schütz var immigrant fra Wien, og fra sin tid i Europa særlig fortrolig med aktuelle vitenskapsmenn som Max Weber og Edmund Husserl. I USA beriket Schütz disse perspektivene med ideer ikke minst fra George Herbert Mead og William James. Alt dette inngår i neste runde i den boken Thomas Luckmann og Peter L. Berger skrev sammen ti år senere, og som gjorde dem verdensberømte, nemlig "The Social Construction of Reality". Ett av de menneskelige konstruksjonsprodukt er nettopp institusjonene, og moderne samfunn mer enn noen andre dominert av disse konstruksjonsproduktene. Blant dem befinner også kirken seg med sine teologer. Religionen, og for den saks skyld Kristustroen, er forut for dette, kronologisk selvsagt, men altså også systematisk, som den menneskelige realitet og potensialitet institusjonen er et derivat av.

Da Thomas Luckmann startet som assistent på Mayers prosjekt var dette perspektivet der allerede, men alle implikasjonene og konsekvensene av det var nok ikke ennå klare. Det ble de i løpet av erfaringen med det prosjektarbeidet han dumpet opp i. Det er den refleksive behandlingen av disse erfaringene Thomas Luckmann selv summerer opp begynnelsen av forordet til "The Invisible Religion", hovedboken hans i religionssosiologi:

This essay was originally motivated by my dissatisfaction with the limitations of various empirical studies in the sociology of religion - my own included.

Det er absolutt tenkbart at det nettopp var det empiriske arbeidet i datidens religionssosiologi og refleksjonen over det, som var den vesentlige impulsen til å klargjøre den tenkning som senere ble bredt utformet som en teoretisk novasjon i den vitenssosiologiske avhandlingen "The Social Construction of Reality" (1966).

"The Invisible Religion" kom jo ut året etter TSCR, i 1967, men problematikken var langt eldre. Bortimot et tiår. Luckmanns Ph. D. avhandling "Vier protestantische Kirchengemeinden in Deutschland"(1), resultatet av Luckmanns del av Mayers prosjekt, var ferdig og godkjent allerede i 1956. Det er det han refererer til som " - my own included".

4 år senere, i en litteraturanmeldelse i 1960(2) starter formuleringen av misnøyes-refleksjonen. Den er faktisk blitt så klar at han i denne anmeldelsen like mye presenterer det nye og alternative perspektivet han har på religionssosiologien, som å legge fram en vanlig, og enn ganske usedvanlig sterkt kritisk, gjennomgang av innholdet i en serie forskningsarbeider i religionssosiologi.

Dette innlegget ledet til en oppfordring fra prof. Bergstraesser i Freiburg (som var Benita Luckmanns doktorveileder) til Thomas Luckmann om å skrive en monografi i religionssosiologi. Det var den som kom ut i 1963 som "Das Problem der Religion in der modernen Gesellschaft - Institution, Person und Weltanschauung". Her ser man problemet og de grunnleggende elementene i hans alternative religionssosiologiske tematikk allerede i tittelen.

Selv om det dreier seg om en bearbeidelse, er den engelske "The Invisible Religion", som problemdrøfting, den samme som den tyske. Det er en kuriositet at uttrykket "invisible religion" jo ikke fins i boken. Det er en salgstittel som redaksjonen kom opp med for det engelskspråklige markedet. Det ville selvfølgelig ikke være i stand til å svelge en tittel som den tyske. Men den engelske undertittelen, den er - selvsagt - "The Problem of Religion in Modern Society".

Karakteristisk nok er den engelske undertittelen til TIR likevel uten de tre begrepene "institution, person and world view". Denne tematikken var nemlig presentert i full bredde året før. Det er nettopp disse tre begrepene i dynamikk (dialektikk) som er konstituerende for "The Social Construction of Reality". Uten å gjøre for mye ut av det, og holde fast på at denne boken har to forfattere, er det temmelig klart at det er Thomas som er "tenkeren" og Peter som er "skriveren". Det er bekreftet også av en av deres dyktigste kolleger i USA, Maurice Natanson, en litt eldre medstudent ved New School. I utgangspunktet skulle faktisk han og et par til også være med på dette bokprosjektet, men falt av underveis.

Det er altså en direkte sammenheng mellom det sosiologiske perspektivet Thomas Luckmann videreførte fra Alfred Schütz og den religionssosiologien han utfolder i bøker og artikler. Sammenhengen er toveis: perspektivet han hadde på sosiologien som vitenskap, styrte refleksjonen over erfaringene han gjorde med religionssosiologien i praksis, men denne refleksjonen over religionssosiologien i praksis påvirket igjen den innovative videreutviklingen av det perspektivet i sosiologi han stod for.

Hos Thomas Luckmann er religionssosiologien en integrert del av sosiologien. Fordi religion er en integrert del av menneskelig og dermed sosialt liv. Dette er ingen ssæregen idé i sosiologien. Det er nøyaktig det samme standpunkt som klassikerne, Max Weber og Émile Durkheim, hadde. Det er ikke mulig å gjøre bindestrekssosiologi ut av religionssosiologien med utgangspunkt i klassikerne, men det er det heller ikke ut fra Luckmann. Selv om det er dette som er det vanlige i Norge også i dag.

Det utrolige er at den "religionssosiologien" som Luckmann tok et så fundamentalt oppgjør med - så grundig at fagmiljøet internasjonalt endret seg i første halvdel av 60-årene - , nettopp det er stadig vekk det som allment går for å være religionssosiologi rett og slett, i Norge en også i dag (kirkestatistikk, verdimåling, journalistiske kommentarer og utblikk). De veloritenterte kjenner selvsagt "The Invisible Religion", de har endog lest den, eventuelt funnet den interessant til og med. Men har denne kjennskapen ikke hatt den konsekvens at man ser og utøver religionssosiologien annerledes, er det umulig at gjennomlesningen har skapt den fagvitenskapelige innsikten boken forsøker å formidle. Den kan rett og er rett ikke være blitt forstått.

Konstateringen av mangelen på forståelse er ingen insinuasjon om skrøpelige lese- og fatteevner. Forklaringen er enkel og saklig. Forståelse av noe skjer alltid med aktivering av referanseramme. Forutsetningen for å forstå "The Invisible Religion" er at det er mulig å aktivere den vitenskapelige referanserammen som boken selv bruker. Og her er problemet. Den kan ikke aktiveres, fordi den ikke er der. Den vesentligste bestanddelen av en slik referanseramme vil måtte være kjennskap til andre eksempler på den fenomenologiske arbeidsmåten i sosiologi slik den ble demonstrert ved New School for Social Research. Midt i fagfeltet og forståelsesforutsetningene er her arbeidene av Alfred Schütz. De er helt sentrale i Thomas Luckmanns tenkning. Det har vært allment erkjent, han overtok den posisjonen Schutz hadde ved New School da han døde, bare 60 år gammel. Det ble også Thomas Luckmann som gjennomgikk notatene til det manuskriptet som Alfred Schutz etterlot seg for verket "The Structures of the Life-World". De var til dels så fragmentariske at de måtte bearbeides så omfattende at Thomas Luckmann, etter eget utsagn, av og til ikke vet hva som er genuint Schutz' egne formuleringer og hva som er hans egne.

Trass i at f.eks. "Collected Papers, I-III" (over 1000 sider) har vært tilgjengelig siden 60-tallet, ser det ut til at arbeidene til Alfred Schutz er forblitt ukjente og ubrukte for den vitenskapelige allmennhet i Norge. Vi har en fremragende filosof som lenge har arbeidet med fenomenologien som filosofi, Dagfinn Føllesdal, men det ser ikke ut til å være noen sosiolog som har fattet samme interesse. Vi har i dag en av de sentraleste skikkelsene ved New School for Social Research i sin tid her i gamlelandet igjen (trondhjemmeren Arvid Brodersen), men han er for lengst emeritus, og har hatt sin arbeidsdag først og fremst utenlands(3).

Muligens er den viktigste årsaken til mangelen på kunnskap i den fenomenologisk funderte sosiologien i Norge, at den erkjennelsesinteresse og hverdagslivsorientering som er innebygd i den, mangler appell. For norske fagvitere ser det ut til å være langt interessantere om en kan være på parti intellektuelt med den ene eller den andre av to stridende parter som alle vet er aktuelle i tiden, f.eks. enten på parti med den "ekte og nyttig vitenskapen" i form av strukturfunksjonalistisk statsvitenskap med greie på statistikk, eller på parti med det "bevisste samfunnskritiske engasjementet" i form av antiposititvistisk frankfurterideologi med greie på filosofisk forutsetningskritikk.

Om man er mer populært enn faglig orientert, har det vært et faktum at det har vært nødvendig å lete etter den mer sparsomme litteraturen i den fenomenologisk funderte sosiologien. I dag er imidlertid litteraturen til den vitenskapelige referanserammen som trengs for å tilegne seg Thomas Luckmanns innsiktsfulle analyse av religion, blitt langt mer omfangsrik og allment utbredt. På begynnelsen av 60-tallet var ennå tidsskriftet Social Research, som ble utgitt ved New School for Social Research fra 1940, den viktigste hovedkilden til det løpende arbeidet. I dag er forrådet av faglitteratur internasjonalt langt bredere, først og fremst gjennom de stadige utgivelsene i publikasjonsserier som spesialiserer seg tematisk på denne vitenskapelige "tradisjonen", særlig i Holland og USA - f.eks. serien Phaenomenologica (Haag:Nijhoff) eller Studies in Phenomenology and Existential Philosophy (Evanston/Ill.: Northwestern University Press). I det aller siste er også kommet med, et svensk forlag (Daidalos) begynt å gi ut oversettelser av relevant litteratur, likeledes har et dansk forlag (Århus:Modtryk) utgitt interessante bidrag også for sosiologien i fenomenologi(4).

Nå er det viktig å merke seg, siden vi nettopp sneiet borti filosofi, at Thomas Luckmann i TIR - eller for den saks skyld i TSCR - ikke gjør filosofi, ikke en gang sosialfilosofi (det gjør f.eks. Maurice Natanson meget godt). Thomas Luckmanns bidrag til religionssosiologien med "The Invisible Religion" er en systematisk sosiologisk teori om religion. Det er ikke, slett ikke, et essay i filosofi. Det er ikke i nærheten av å være det en gang. For å akseptere dette er det selvsagt nødvendig å ha en klar idé om, for det ene, hva teori egentlig er, og, for det andre, hvilken integrert rolle systematisk teoretisering spiller i all utøvelse av empirisk samfunnsvitenskap. Dette blir for mye å ta opp i full bredde, men la det være sagt, at det er en ulykke for den sosiologiske forskningen om den bestemmes ut fra 'metoden' som det alt vesentlige. Sosiologien må bestemmes like mye ut fra det den har som generelt objekt for sin forskning, det må med andre ord foreligge et klart bilde av hva sosialt liv er. Faktisk er dette den etymologisk betydningen av ordet sosiologi, det er samfunnsbilde. Og dette er det som er teori. Det fatale med "metodismen" er at den ikke tar opp teori som problem. Men det som er innholdet i teorien, det kan aldri unngås i den vitenskapelige analysen. Det er nemlig det som gir observasjonene form og innhold, mening og betydning. Er dette bidraget til forskningsresultatet fra forskerens bevissthet ikke formulert eller bevisstgjort, betyr det bare at forskeren arbeider med stilltiende og gitte forutsetninger som verken han eller andre har kontroll over. Men da er det klart at vi er på grensen av hva som kvalifisert kan kalles vitenskap. Det nytter heller ikke å unnslippe dette problemet ved å være velorientert i klassikernes tekster og eksegese av dem. Om det til en viss grad kan kalles teoriarbeid, er det ikke det som menes med den systematiske teorien som er i funksjon når det skjer en analyse av foreliggende observasjoner. Teori, slik vi må bestemme det, for å forstå Thomas Luckmanns arbeider, er absolutt ikke filosofi, like lite som det er den velorientertes turnering av klassikernes begreper. Med bakgrunn i denne noe brutale negative bestemmelsen av hva teori ikke er, skal vi nå kort forsøke å vise hva teori i den fenomenologisk funderte sosiologien er.

Systematisk teori er en strengt metodisk utvikling av et bilde av noe. Ordet teori på gresk ble brukt for det vi på norsk vil kalle en betraktning, den ytre så vel som den indre. I TIR forsøker Thomas Luckmann å gi et bilde av det moderne samfunnet, med fokus på religionen. Vi tar ikke opp den siden av saken at Thomas Luckmann, som klassikerne, nok vil mene at det er nettopp i analysen av religionen at sosiologen kan komme på sporet av det som er det moderne samfunnets karakteristiske trekk.

La oss ta et overblikk over den tenkningen som er nedfelt i "The Invisible Religion". I omriss kan vi se den i form som vi kjenner fra et timeglass. Går vi ovenfra og nedover, starter vi med full bredde, så snevres det hele inn til bare en tynn forbindelse, her starter på igjen på nytt så å si og etter hvert som vi går nedover ender vi til slutt opp med full bredde igjen.

Det Thomas Luckmann gjør, er nemlig i de to første kapitlene å ta opp den samtidige religionssosiologiske forskningen, slik den drives i kp. I, og hvilke observasjoner den inneholder i Kp II.

Resultatet av kp. I er at den massive innsatsen av forskning likevel gir et ytterst mangelfullt bilde av religionen i moderne samfunn. Årsaken er først og fremst at religionssosiologien mangler en systematisk teori som kan skape et slikt bilde.

Resultatet av kp. II er at den rikdommen som tilsynelatende fins av forskningsresultater bare gir et begrenset bilde av den posisjonen kirkeinstitusjonen har i folks bevissthet i det moderne samfunnet, og et ytterst fattig bilde av temaet religion og religiøsitet i det moderne samfunnet.

Religionssosiologien som ble gjennomgått i kp. I og II gav det ynkelig resultat både med tanke på forskningen selv og informasjonspotensialet i forskningsresultatene. Han er tvunget til å begynne forfra igjen. Det er det han konstruktivt gjør fra og med kp III. Her er det på sin plass å nevne også introduksjonskapitlet. Der lanseres han den dynamikk som er elementet i sosialt liv, dialektikken mellom individ og kollektiv, subjektivitet og objektivitet. Her kan det objektive som subjektet står overfor, avvekslende være den aktuelle kulturkretsen, det aktuelle samfunnet eller en av de aktuelle institusjonene det moderne samfunnet er fylt med, e. g. kirken.

Thomas Luckmann begynner grundig forfra, helt ned til "de antropologiske forutsetningene for religion" (kp. III). Her går han ned til menneskets fysiologi, menneskeorganismen og dens unike kapasitet som bygningsmann av en verden gjennom meningsgiving i fellesskap med andre menneskeorganismer. Mening er ingen egenskap som fins i noe, eller tillegges noe som en kvalitet. Mening er den sammenheng med helheten som ethvert observert element gis. Mening er en relasjon, relasjonen mellom noe og helheten, lokaliseringen av noe i den fellesskapsskapte verden menneskene opplever livet sitt i. På denne måten blir det fundamentalt i menneskelivet og dermed det sosial livet at alt relateres til noe som transcenderer tid og sted. I dette lokaliserer Thomas Luckmann religion.

Fra denne menneskelige fundamentalprosessen går Thomas Luckmann videre med den objektive siden av menneskenes sosiale liv, nemlig skapingen av sosiale former, varierende former for institusjoner, først og fremst med tanke på "The Social Forms of Religion" (kp. IV) selvsagt. I dette perspektivet blir kirken en spesifikk historisk variant.

Deretter følger den subjektive siden av det sosiale livet, den individuelle religionen eller kanskje heller religiøsiteten (Kp. V). Og med det har vi gått fra anlegget av religionen i de menneskelige forutsetningene til strukturelle utforminger på den objektive siden og på den subjektive siden. Med dette har vi et fullstendig anlegg til en religionssosiologi klart, selv om det bare er et anlegg, det er bare "opening an avenue", et av yndlingsuttrykkene til Alfred Schutz.

Så forsøker Thomas Luckmann i kp. VI å anvende de elementene og det samspillet han har tilrettelagt i sitt fundamentalarbeid på det moderne samfunnet: "Religion and Personal Identity in Modern Society".

Til slutt er spørsmålet, hva er de "moderne religiøse tema"? (Kp. VII) i vår egen samtids verden og virkelighet.

Boken avrundes med et postscript som minner oss på det samme som introduction, nemlig at det fins en vitenskapelig referanseramme som styrer det hele og som vi må ha innen blikkfeltet om vi skal forstå Thomas Luckmann analyser, resonnement og argumentasjon.

I Norge verserer den misforståelsen, særlig hos dem som orienterer seg mer populært enn fagvitenskapelig at Thomas Luckmann ikke er interessant for religionssosiologien lenger. Det han skrev er jo så lenge siden, det dreier seg om "privatisering" og det vet vi, har han ikke noe nytt å tilby, er han "ute".

Om personen er interessant eller ikke, vil alltid være et skjønnsspørsmål, det er ingen grunn til forståelse eller misforståelse. Det er noe annet det gjelder, nemlig vitenskap. Thomas Luckmann er en av de ypperste representanter for en vitenskapelighet i sosiologi og religionsforskning som vi bare har sett begynnelsen av. Det er derfor han ikke bare er interessant, men stadig vekk høyaktuell. Internasjonalt sett vet man det. Som emeritus brukes han i ett sett i seminarer for å demonstrere den holdning som som har gitt ham renommé som en av vår tids ypperste representanter for kvalifisert samfunnsvitenskapelig forskning. Det karakteristiske for denne forskerholdningen er at den er gjennomreflektert. Også på den måten at forskeren vet at han nyter godt av det møysommelige løpende arbeid som drives av en lang rekke forskere som vel kan arbeide på forskjellig områder, men som stiller de samme strenge kravene. Og dermed er vi igjen tilbake til hele det komplekset av forskning som er inspirert av den fenomenologisk funderte sosiologien som Alfred Schutz ser ut til å være den ypperste representanten for.

Forresten er ikke Thomas Luckmanns egne, gamle arbeider heller så uaktuelle som noen vil ha det til. "The Invisible Religion" kom i en tysk utgave som "Die unsichtbare Religion" så nylig som i 1992, det er altså en oversettelse av den engelske og ikke "ur-utgaven" på tysk fra 1963. Nytt og interessant her er et tilleggskapittel på det temaet boken tar opp. Han konstaterer at han i hovedsak finner at den analysen han gjorde i "The Invisible Religion" stadig gjelder, og at i det minste noen av hypotesene faktisk har vist seg å være holdbare, slik det moderne fenomenet nyreligiøsitet har utviklet seg. Det interessante er imidlertid den videreutviklingen av den grunnleggende religionsanalysen som han presenterer. Stikkordet er her transcendering. Det var fundamentalt i TIR også, men noe annerledes forstått enn her i "Nachtrag". Det som har skjedd i mellomtiden er Luckmanns arbeid med Schutz' analyser til "Strukturen der Lebenswelt". For Schutz er den virkeligste av alle virkeligheter (the paramount reality) for menneskets opplevelse hverdagsvirkeligheten. Det er den som derfor også er sosiologens fornemste objekt. I denne virkeligheten er det at Schutz finner for det første transcendering som noe allment menneskelig, men i neste omgang også som noe som har forskjellig grad. Det fins små transcenderinger, det fins mellomstore transcenderinger, og det fins store. Det er dette Thomas Luckmann utvikler og beriker sin opprinnelige, sosiologiske religionsbestemmelse med.

Det er fritt fram nå å anvende disse observasjonene i empiriske religionssosiologiske studier av hverdagslivet - om det blir tid og muligheter til det i rammen av et samfunn som har en vitenskapsforvaltning som ikke har større krav til vitenskap enn at den ikke bare alene spør etter og krever, men er fullt vitenskapelig tilfreds med, religionsstatistikk ornamentert med journalistiske kommentarer og utblikk.

Refereranser:

  1. Avhandlingen i en artikkel i Goldschmidt, Greiner, Schelsky (Hrsg.): Soziologie der Kirchengemeinde, Stuttgart: Enke 1960
  2. Kölner Zeitschrift für Soziologie und Sozialpsychologie 12/1960:315-326.
  3. Hans nyutkomne bok "Sosiologi som opplevelse" (Oslo 1994) er et velkomment bidrag som kanskje kan bety noe i fremtiden.
  4. Subjektivitet og livsverden i Husserls fænomenologi, 1994.

Om du fant dette interessant, kan du jo sende et epostbrev til

Erik.Karlsaune@hf.ntnu.no med kommentarer eller spørsmål.