Gustav Erik Gullikstad Karlsaune

2012

RELIGIONSSOSIOLOGI

Det fins en tradisjon i sosiologi som har videreført klassikernes erkjennelse av religionens betydning opp til vår egen tid. Den representeres av vitenssosiologien. Det er ingen særegen type sosiologi. Det er sosiologi, rett og slett. Det er sosiologi som har bygd inn og artikulert erkjennelsen av at det er viten som er det konstituerende elementet i forskningsfeltet "samfunnet". Aktuell i dag er den "nyere" vitenssosiologien vi kjenner fra Berger og Luckmanns verk The Social Construction of Reality. Forskjellen på "den gamle" og "den nye" sitter i forståelsen av viten. "De gamle" (Scheler og Mannheim) fokuserte på viten først og fremst som teoretisk, med refleksjon over verdensanskuelser, ideer og ideologier. For "de nye" (Berger og Luckmann) er det en annen viten som er i fokus, nemlig den viten som former samhandlingen i hverdagslivet. Hverdagsviten er verden slik den er når vi tar den for gitt. Denne viten er pre-teoretisk og pre-reflektert. For den er ingen distanse mellom oppfatning og objekt, tanke og ting, viten og virkelighet. Det er ett og det samme. Vi kan ikke en gang snakke om sammenfall mellom viten og virkelighet – det forutsetter teoretisering og refleksjon – i vår hverdagsviten er vår viten ensbetydende med virkeligheten selv. Pass på! Pre-teoretisk og pre-reflektert betyr ikke bare at vi antar noe naivt "før vi har tenkt oss om", noe intellektuelle bedrevitere gjerne belaster andre med, som om alt de selv vet, er reflektert. Men "intellektuelle" er også hverdagsmennesker. Teori og refleksjon bygger på at vi har noe å teoretisere over og reflektere på, nemlig den umiddelbare opplevelsen som er hverdagen. I vår omgang med virkeligheten er dermed hverdagsviten den viten som er grunnleggende, den primære. Teori og refleksjon er noe sekundært, spesialiteter. Det skulle nå være klart at det er helt konsekvent at første delen av boka The Social Construction of Reality har tittelen: "Grunnlaget for viten i hverdagen". Hverdagslivssosiologien – som videreføring av sosiologi og justering av tidligere vitenssosiologi – skyldes imidlertid ikke først og fremst Berger og Luckmann, men Alfred Schütz. Peter og Thomas, begge europeere, traff hverandre som studenter ved universitetet New School for Social Research i New York først på 1950-tallet. De hadde Alfred Schütz som én av flere betydningsfulle lærere, men Schütz var helt klart den som hadde størst betydning for det vitenssosiologiske perspektivet som ble artikulert i The Social Construction of Reality (1966). Allerede i sin studietid i Wien – i 1920-årene – hadde Schütz beskjeftiget seg inngående med Max Webers sosiologi. Etter emigrasjonen til USA i slutten av 1930-årene kombinerte han i arbeidet ved New School nærmest genialt tankene hos Weber med innsiktene hos amerikanske tenkere som James og Mead. Det viktigste med Schütz var antagelig likevel den vitenskapelige arven fra Edmund Husserl og hans fenomenologi han brakte med seg fra Europa og som han allerede der hadde beriket Webers sosiologi med. Det er med den fenomenologiske metoden at Schütz analyserer hvordan mennesker gjennom vitensprosesser i bevisstheten bygger opp sitt virkelighetsbilde, eller mer treffende ut fra det vi nå vet om det pre-teoretiske og pre-reflekterte: virkeligheten selv, den verden de oppfatter at de lever i, sin livsverden, som Husserl kalte den. Ypperlige eksempler – som ikke minst i dagens samfunn med utstrakt migrasjon er blitt høyaktuelle – er artiklene "Den fremmede" og "Den hjemvendte", samt "Det å sammen skape musikk" og "Den vel-informerte borgeren". Thomas Luckmann kaller denne tradisjonen – som viderefører klassikerne gjennom Schütz og Husserl – presist for fenomenologisk fundert sosiologi. Ikke "fenomenologisk sosiologi", som om det skulle være en avart av sosiologi. Det er sosiologi – med et klargjort vitenskapelig fundament. Både Luckmann og Berger har gjeninnført religionssosiologi som det sentrale området i sosiologien. Men hver på sin måte. Begge erkjenner religionens betydning, men de oppfatter den forskjellig. Thomas Luckmanns religionssosiologi er den mest innovative og konsekvente i sin tenkning. Berger var – og er vel fortsatt – langt mer konvensjonell, selv om han har måttet endre sin forståelse av såkalt "sekularisering" i retning Luckmanns. Nedslaget av Luckmanns religionssosiologi finner vi først og fremst i den i sin tid banebrytende boka The Invisible Religion (1967), oversatt til norsk som Den usynlige religionen (2004). Men pass på igjen! Denne boka handler like lite om "usynlighetsreligion" som fellesboka handler om "konstruksjonssosiologi". Begge deler er avsporinger av fagfolks utidige hang i dag til først litt for lettvint å konstruere "kategorier", dernest å utlede "kunnskap" fra den opprettede "kategorien" i stedet for fra innholdet i bøkene selv. At poenget med religion skulle være at den var usynlig, er en misforståelse. Uttrykket "usynlig religion" fins ikke i selve teksten i boka. Berøringspunktet for en "usynlighet" måtte være at Luckmann sier at man må søke etter utgangspunktet for religionen utenfor de svært så synlige institusjonene vi forbinder med religion, f. eks. Kirken med alle dens velutstyrte hus, veletablerte utdanninger og høyt ansette stillinger. Kirken er en institusjon slik institusjoner nå en gang utformes i våre samfunn. Institusjonen kan umulig være religionen. Det vi står overfor, er en kulturspesifikk institusjonalisering av religion. Men hva er det som er institusjonalisert? Her kommer Luckmann, helt konsekvent, til spørsmålet om hvor all religions utgangspunkt er, hvor den kommer fra og hva den opprettholdes ved. Svaret er: Det menneskelige – mer presist, i de forutsetningene som utgjøres av det menneskelige (kp. 3 i boka). I vår tid, med et påfallende ensidig fokus på menneskets likhet med primater, må vi føye til, det genuint menneskelige, siden det bare er mennesket blant alle klodens vesener som har religion. Men det er ikke mer spesielt enn at det bare er mennesket som har vitenskap, den humane spesialiseringen som så ensidig fokuserer på likheten mellom det organiske hos mennesket og primatene, at den ikke ser seg selv. Med fokus på det genuint menneskelige er sosiologi og religionssosiologien – og for den saks skyld vitenskapen og kulturen – tilbake på sporet igjen. Hvordan er sammenhengen mellom det menneskelige og dette som jo alt er genuine menneskeprodukter? Luckmanns problematisering av religion har ført oss ikke bare til en reorientering av religionssosiologien, men til en besinnelse på hva mennesket er og dermed også hva vitenskap er. Her er en tett forbindelse til det fundamentet for samfunnsvitenskapen Luckmann peker på i Husserls fenomenologi. Hva er for Husserl det store problemet fenomenologien kommer i møte? "Krisen i de europeiske vitenskapene…"

Émile Durkheim fransk 1858-1917 Max Weber tysk 1864-1920 Thomas Luckmann født i Slovenia, bosatt i Østerrike 1927- Peter L. Berger født i Wien, bosatt i USA 1929- Alfred Schütz 1899-1959 født i Wien emigrerte til USA 1938 William James 1842-1910 George H. Mead 1863.1931 Edmund Husserl tysk 1859-1938 Publikasjoner av Alfred Schütz: "The Stranger" "The Home-comer" "Making Music Together" "The "Well-Informed Citizen" Alle fins nå i svenske og danske oversettelser. Den amerikanske boka har en tysk forløper fra 1963 [Problemet religion i det moderne samfunnet] Den tyske tittelen er undertittel i den engelske utgaven. Den sosiologiske tenkningen i disse to bøkene er lik – og er den tenkningen som utformes bredt i The Social Construction of Reality i 1966. Edmund Husserl: "Die Krisis der europäischen Wissenschaften und der transzendentale" Phänomenologie".