Jeg var på besøk hos Dimitris i
Athen. Over selve påsken dro vi til familiens fritidshus i en landsby
ikke så veldig langt unna. Temmelig sent på påskeaften,
henimot midnatt, gikk vi til kirken for å få med oss det siste av
liturgien. Det var mørkt ute, men kirken var i full festbelysning.
Lyset strålte ut fra vinduene både i veggene og kuppelen i
kirken. Det var smekkfullt. Folk stod tettpakket inne i kirken, og også
utenfor de åpne vinduene flokket de seg. I en ungdomsflokk smalt det
allerede en og annen fyrverkerisalve. Det var for tidlig, men hvem greier
å vente så lenge. Vi kom oss inn og ble stående bak ved
dørene, like ved en stativstake med bønnelys. Stadig
brøytet noen seg fram og tente nye lys. Så, like før
midnatt, ble absolutt alle lys slukket, alt det elektriske, men også
bønnelysene. Nøyaktig ved midnatt, i det dype mørket,
kommer biskopen fram i Kongeporten med et tent lys. De nærmeste tenner
de lysene de har tatt med seg. De som står bak dem tenner sine fra dem,
og slik går det bakover i hele kirken slik at den langsomt blir et
lyshav. Vi har også lys som vi får tent under vennlige smil. Like
etter er det slutt. Alle strømmer ut med sine tente lys og begir seg
på vei hjem til seg selv. Det er som en lyselv
som i mørket strømmer ut over landsbyen. Elven deler seg opp og
flyter inn i alle de små gatene og sideveiene, til den til slutt har
nådd hvert eneste lite hus. Oppstandelsens lys har spredt seg til alle
menneskene. - Neste morgen vekkes vi alle av at telefonen ringer. Mor i huset
tar den. Det første hun sier er ikke det jeg forventer, det vanlige
«embros!» (hallo!), hun sier:
«Christos anesti!» - Kristus er oppstanden!
|
