Velkommen i cyberrommet til
Gustav Erik Gullikstad Karlsaune
TRONDHEIM
NTNU
SOSIOLOGI FENOMENOLOGISK FUNDERT
|
|
|
TEORIARBEID |
INTERESSEFELT |
|
Faginteressert? Sjekk stikkordene.
Human empiri
er
stikkord for min egen hovedinteresse.
Vitenssosiologien fra Peter L. Berger & Thomas Luckmann er teoriramme.
Alfred Schütz
utviklet
vitenssosiologien med utgangspunkt i sosiologien fra Max Weber.
Fenomenologien gav for Schütz Webers meningsorienterte sosiologi en
vitenskapsteoretisk fundering.
Religion blir
her en integrert del av menneskelig sosialt liv, ikke noe man kan skille ut som
noe for seg og eventuelt overse.
Videografi er en sosiologisk metode som blir interessant, siden video som
forskningsmateriale er en konsekvens av denne sosiologien.
Personen? – Som du ser,
trives jeg best ute, særlig i fjellet, slik som i Oberstdorf på bildet,
eller – like gjerne
– i Trollheimen. Men du vil vel kanskje mer direkte vite … (klikk ikonene)
Bruk brevduen til epost. Jeg hører gjerne fra deg.
Forskningsarbeidets
grunntema
Edmund Husserl
= SOSIOLOGI
Før
og rundt og etter
"The Invisible Religion"
Halkidiki – Hellas
Den europeiske
vitenskapens kilde
I vår egen samtid
I nesten 30 år hadde jeg kontakt og samarbeid
med professor Don Paolo Giuriati i
Padova i Italia og hans institutt Centro Ricerche Socio-Religiose
som var spesialisert på forskning på pilegrimsvandring. Dessverre døde Don
Paolo plutselig og uventet høsten 2000, så instituttet er nå uten leder og
uten aktivitet, bare et arkiv.
Utgangspunktet
var i byen Padova selv med den store katedralen for San Antonio som årlig besøkes av millioner.
Etter hvert ble undersøkelsene utvidet til andre katolske valfartssteder, de
fleste av dem viet til Maria, Jesu mor. Dette brakte også med seg innsamling
av materiale på katolske valfartssteder på det amerikanske kontinentet, både
USA, Mellom- og Sør-Amerika. Guadalupe i Mexico City er en av de største
valfartssteder i verden overhodet. Bildet til
venstre viser en
gruppe – katolske meksikanske – pilegrimer.
I
slutten på 1990-tallet ble det også samlet materiale på dem som besøker Nidarosdomen i Trondheim. I
middelalderen var det et sentralt valfartsmål, men det opphørte jo ved
reformasjonen. Hvorfor kommer de dit i dag og hva opplever de? Gjennom
spørreskjema, intervju, videoopptak og billedsamlinger har vi konturene av et
svar. De aller fleste kommer som det vi kaller ”turister”. Men det de
forteller de opplever i møte med katedralen, har klare religiøse trekk for
nesten alle. Ingen kommer for å møte en helgen, St. Olav, som kirken ble bygd
for, slik det vil være i den katolske delen av verden. Historiebevisstheten
er klar, men det er ikke bare den historiske interessen som fanger. Det er
atmosfæren i og omkring selve Nidarosdomen som gir en egenartet opplevelse –
som mange ikke var forberedt på en gang.
Det
fins i dag i arkivet i Centro Ricerche i Padova
flere timer videoopptak, over tusen lysbilder, flere hundre besvarte
spørreskjema, og også en samling ”pilegrims-suvenirer” fra undersøkelsene som
ble gjort ved Nidarosdomen av Don Paolo og hans assistenter i årene fra 1996
til 2000.
Det fins ei bok i instituttets
serie ”Relieff” (38) som jeg har redigert ”Pilegrimen. Valfartsmotiv og valfartsmål”.
Det er forelesningene på et nasjonalt kurs ved NTNU for lærere i 1998.
In the summer 2000 Don Paolo Giuriati wrote this chapter in
|
SAMTIDSRELIGIØSITETEN
Et ubrukelig begrep?
Teknologi?
Samfunn
Kultur, det er et begrep vi ikke har ord for i vårt språk. Vi tror kanskje ordet er norsk.
Men det er latin. Det er en latinsk måte å lage ord på. Det skjer slik: Vi
har verbet, som betyr å dyrke. Når noe er "dyrket", er det "cultus".
Det som er resultatet av dyrkingen, kultiveringen, det er en
"kultur", cultura,
"det dyrkede". I utgangspunktet er dyrkingen selvsagt noe konkret,
jord- eller åkerdyrking, cultura agri. Når mennesket dyrker
sine egne muligheter ble det cultura animi,
"dyrking av ånden". Uttrykket baserer seg på at ordet for det
særegne ved mennesket, det er dets "ånd", den livskraften,
energien, det har, som vi på ulike måter ser utfolder seg. Men utfoldelsen er
fra alminnelige ulike menneskelige ferdigheter. Alle kan dyrkes til kunst. Vi
kan lage lyd. Vi kan bevege oss. Vi ser. Vi hører. Vi leser. Og ikke bare
dette "intellektuelle", men også i fysiske og emosjonelle og
moralske ferdigheter. Mennesket dyrker mulighetene i stemmen. Sang tilhører
kulturlivet. Mennesket dyrker mulighetene i bevegelsen. Dans tilhører
kulturlivet. Mennesket dyrker det å spise. Matlaging blir en kunst. Mennesket
dyrker talen. Poesi og retorikk blir kunst i kulturen. Mennesket dyrker
handlingen. Dramaet blir kultur. Sport blir kultur. Alle muligheter for
menneskelig utfoldelse kan gjøres til en kunst, det vil si, til en avansert
ferdighet, techné. Kultur er den
rendyrkede formen for utfoldelse av alt mennesket er i stand til å gjøre,
kultivering av menneskelige ferdigheter. Samfunnet – fellesskapet – står bak utfoldelsen av kultur. Det er imidlertid alltid individer
som står for utøvelsen. Det er samfunnets bekreftelse på resultatet av det
individet gjør, som blir poenget. Individers utfoldelse isolert sett kan
aldri bli kultur. Kultur og samfunn og individ er bundet sammen.
Samfunnsutfoldelse og kulturutfoldelse og individutfoldelse er sider av samme
sak. Et samfunn er en kultur. Og omvendt. Det vi kunne si, mer presist, er at
samfunnet er kultiveringen av samhandlingen i et fellesskap, den sosiale
siden av kulturen. |
Innfødt trønder, født i Trondheim den 11.
februar i 1942, klokka 2 på natta. Familiebakgrunnen finner du i de
sørtrønderske og nordøsterdalske fjellbygdene, Innset (Gullikstad) og Os (Moseng),
i det sørtyske Schwaben/Franken (Wenninger)
og i fjellbygda Sørdalen i Åfjorden på Fosen (Karlsaune).
Trondheim har alltid vært base, men jeg
har hatt flere kortere og lengre opphold i Tyskland, Sveits, Holland, Italia,
Hellas, England og USA. Derfra har jeg fått med meg en del av språkene i
disse forskjellige landene og har så avgjort fått identiteten delvis preget
av disse ulike kulturene.
Som
bygutt, oppvokst i
en gammel bykultur (eldre enn både Bergen og Oslo), ble jeg mest preget av
den perioden jeg bodde i bydelen Berg i Trondheim, mer enn av Nardo, der jeg
har bodd lengst og fortsatt bor i huset som foreldrene mine bygde, midt i en
relativt stor hage, fordi de i sin tid kjøpte et jordstykke, den gang
"på landet", på Strinda, ikke bare ei hustomt.
Livet i fjellbygdene har jeg heldigvis også fått
med meg rike erfaringer fra, særlig gjennom alle sommer- og juleferiene jeg
tilbrakte på gården på Innset de 16-17 første årene av livet. Denne
fortroligheten med fjellnaturen gjør at jeg i dag i fulle drag nyter livet
når jeg kan dra opp til gamle "Stuggu" på Nerskogen i Trollheimen.
En
fyldigere biografi… – om det, mot formodning, skulle interessere deg
|
Utdanning og arbeid
Analyse av videoklipp
som forskningsmateriale
Alt her er under arbeid, det er
vel åpenbart, så vel i
revisjon av gammelt, som i
tilføyelser av nytt!