Gustav Erik Gullikstad Karlsaune
2012
SOSIOLOGI
|
Sosiologi er et kunstord. Latinsk rot, gresk endelse. Første delen henger sammen med begrepet socius, det latinske ordet for det norske "felle". I dag bruker vi det bare i sammensetninger som kampfelle, ektefelle, sengefelle, etc. Vi kunne kalle det et "relasjonsord". Det forteller nemlig at det ikke bare dreier seg om én person, men om en person som er én i en større sammenheng, nemlig – selvsagt – et fellesskap av to eller flere. Har vi en "felle", har vi noen denne personen er felle med, i et større eller mindre samfunn. Endelsen "-logi" er fra det greske språket. Grekerne brukte den for den systematiske tenkningen om noe og beskrivelsen av det. I prinsippet hva som helst, for eksempel mennesket – anthropos – ble til en antropologi. Den beste oversettelsen til norsk er: "et bilde av mennesket", menneskebildet. Vi kan oppsummere med å si at sosiologi er samfunnsbildet, i praksis det vitenskapelige arbeidet med å utforme et bilde av hva samfunnet er, et arbeid som har et mål, men ingen ende. Hvilken tid befinner vi oss i, i europeisk historie, med oppkomsten av sosiologi? Vi er i starten på revolusjonene – omveltningene i samfunnet – først med "den store revolusjonen" i Frankrike, fra 1789. Altså, i denne tida var nettopp samfunnet blitt selve problemet. Til kontrast kan vi si at før den tid var det (nesten) alltid enkeltmennesker som var problemet, enkeltmennesker som ikke innordnet seg i fellesskapet, enten det var byen, staten, nasjonen eller kirken. Den som motsatte seg den gitte orden, ble lyst fredløs (i landet), eller bannlyst (i kirken). Godt eksempel er Martin Luther. Krig var i grunnen strid mellom forskjellige måter å ordne på, mellom dem som hadde makt til å stå for og garantere en orden. Revolusjon ligner krig, men dreier seg om en omveltning av den orden som fins innenfra. Erkjennelsen som kom var at en sosial orden er noe individene som utgjør fellesskapet selv kan gjøre noe med, ikke bare de som har maktposisjonene. Fellesskapet kan selv skape en sosial orden. Samfunnet var en sosial orden som var relativ, ikke lenger gitt. Altså, hvordan var samfunnet og hvordan kunne samfunnet bli bedre? Vi er i gang med sosiologi, arbeidet med samfunnsbildet. Samfunnsbildet er et bevissthetsbilde. Samfunnet som en konkret orden er én ting, samfunnet slik vi oppfatter det med vår bevissthet, er noe annet. Den tysktalende samfunnsfilosofen Marx hadde dette klart. Begrepene basis og overbygning kom i bruk. De gjenspeiler forholdet mellom realitet og mentalitet. Menneskene i et samfunn kunne ha et bilde av samfunnet som ikke svarte til hvordan samfunnsvirkeligheten faktisk var. Vi har det Marx kaller en falsk bevissthet (falsk mental overbygning). Det avslørte at samfunnet er en arena for interessekonflikt, mellom dem som hadde den makten som skapte den orden som var, og dem som bare måtte innordne seg, og gjorde det fordi de hadde et samfunnsbilde som ikke avslørte delingen mellom den klassen som utøvde makt gjennom eierskap og den som ble undertrykt som kun arbeidskraft. Urettferdigheten skapte – og skulle skape – behovet for omveltning av samfunnet. Men da måtte den falske bevisstheten avsløres. En vesentlig hindring for det, var for Marx religion. Religionen representerte for Marx en (falsk) bevissthetstilstand som var skapt av forsøket på å utholde den uutholdelige sosiale urettferdigheten. Religion var folkets opium, et middel til virkelighetsflukt inn i en falsk utopi, mens den sanne utopien var et samfunn der alle kom til sin rett, det kommunistiske, og "frelsesveien" var revolusjon. Samfunnet som ensbetydende med en sosial orden er viktig for å følge den utviklingen av sosiologien til en genuin vitenskap i fransktalende kontekst som Durkheim stod for. Durkheim framhevet samfunnet som en sosial orden som virkeliggjøres gjennom det at individene deler samme virkelighetsoppfatning. Samfunnet er en kollektiv bevissthet. Det er den som er sosiologiens empiriske forskningsobjekt. Videre, for å bevare den kollektive bevisstheten intakt – og dermed den sosiale orden – finner vi religionsutøvelsen. Hos Durkheim er religionens ritualer kjernen i samfunnslivet. Ritualenes fastlagte verbalitet bekrefter bevissthetsstrukturene. Ritualenes fastlagte aktivitetsprosedyrer bekrefter samhandlingsstrukturene. I religionsutøvelsen inntrenes så vel som bekreftes det som er fellesskapets samhandlingsformer. Religionssosiologi er for Durkheim kjerneområdet i sosiologien. Han ser videre oppdelingen av arbeidsoppgaver som utgangspunkt for den spesialiseringen som fører oss fra stammesamfunn til "komplekse", "moderne" samfunn. Durkheims fokus på bevissthet leder ham også til studier av den individuelle bevisstheten. Når den mister kontakten med den kollektive, eller den kollektive bevisstheten svekkes, står den i individuelle i fare for å miste kontakten med virkeligheten – selvmord blir en reell trussel. Empirisk undersøkte han også her individer i forhold til sin sosio-religiøse kontekst, henholdsvis katolsk (kollektivt preget) og protestantisk (individualistisk preget). Det som i grunnen skjedde, var at Durkheim på denne måte sørget for en bekreftelse av teorien om samfunnet som kollektiv bevissthet. Sosial handling, samhandling, er det, den sosiale orden består i. Det er Weber som i utviklingen av sosiologien til en genuin vitenskap i den tysktalende konteksten, som sørger for at fokuset settes på sosial handling gjennom den definisjonen han gir av hva sosiologi er. Men heller ikke hos Weber er samhandlingen som konstituerer samfunnets strukturer "bevisstløs" atferd. Det er imidlertid ikke ordet "bevissthet" som hos Weber er sentralt, men mening. I realiteten dreier det seg selvsagt om samme sak, det er en presisering av hva den menneskelige bevisstheten, åndslivet, forårsaker i møtet med virkeligheten, det skapes mening. Allerede i definisjonen av sosiologi, legger Weber all vekt på at det er meningen i handlingene som må være det sosiologen fokuserer på. Dermed må sosiologien være en forstående, fortolkende, vitenskap. Weber lanserer metoden Verstehen – forståelse – som det som er sosiologiens genuine metode. Men her må vi ha klart at det ikke dreier seg om å være alminnelig "forståelsesfull" og "ta alt i beste mening". I dagliglivet sier vi også at "jeg skjønner ikke hva du mener". Vi orienterer oss overfor andre først og fremst og med selvfølgelighet ut fra om handlingen gir mening eller ikke (viljen til sympati dreier seg om andre forhold). Det er denne typiske grunnholdningen i hverdagslig menneskelig samliv Weber gjør om til en metodisk ekspertise i sosiologisk forskning. Mens forholdet mellom mentalitet og realitet hos Marx endte opp i at bevisstheten (mentaliteten) ble en gjenspeiling av de sosiale realitetene (inklusive religion som gjenspeiling av negativ sosial realitet), viste Weber hvordan den "mentaliteten" (samfunnsånden) som hadde skapt "realiteten" i en bestemt sosial ordens (kapitalismen) hadde som drivkraft en viss religionsform (etisk preget protestantisme). Vitenssosiologien er ikke noe annet enn sosiologi. Ut fra sentralbegrep kunne vi kalt forløpernes utgaver, Comtes og Marx', for henholdsvis "positivistsosiologi" og "revolusjonssosiologi", klassikernes utgaver, Durkheims og Webers, for "bevissthetssosiologi" og "meningssosiologi". Går vi videre her, er saken at vitenssosiologien selvsagt har "viten" som hovedbegrep. Men om "bevissthet", "mening" og "viten" er forskjellige begreper, så viser de alle til det samme, mentaliteten, det vil si, den menneskelige tolkningen av den virkeligheten mennesket møter gjennom sine sanser, realiteten. Vi er i samme dialektikk som før, mellom "mentalitet" og "realitet" og spørsmålet om sammenhengen mellom dem (en ensidig "idealisme" eller "materialisme" er utelukket). Vitenssosiologien går inn i virkelighetstolkningen gjennom analysen av viten. Den kollektive bevisstheten hos Durkheim er blitt et vitensforråd, og meningen i sosial handling hos Weber betyr at den aktuelle handlingen (eller gjenstanden) gjenkjennes som et element i vitensforrådet. I vitenssosiologien alternerer typisk vitensunivers og meningsunivers. Videre indikerer bruken av "univers" at det ikke bare dreier seg om et ustrukturert roterom av et lager, men en helhetlig ordnet virkelighet. Vitensforrådet utgjør en verden. Det mennesket opplever som virkeligheten er en verden det er i. Og det er ikke bare på et tilfeldig sted der, men midt i, i sin livsverden, Husserls mest sentrale begrep. Med vitenssosiologien kommer menneskets opplevde virkelighet i fokus for sosiologi. Det er det aktuelle vitensforrådet som bestemmer hvordan den aktuelle virkeligheten er. The Social Construction
of Reality – Introduksjon: "Vitenssosiologiens
problematikk" Del I:
"Grunnlaget for viten I hverdagen" Del II:
"Samfunnet som objektiv virkelighet" |
Nøkkelen til å følge resonnementet i dette
avsnittet er dialektikken (vekselspillet) mellom "mentalitet" og
"realitet". "Mentalitet" er det mennesker
har i hodet, et åndsliv, sjelsliv, laget på adjektivet "mental",
som igjen kommer av det latinske substantivet "mens": sinn, ånd,
sjel. "Realitet"
er tingenes verden, laget på adjektivet "real", som igjen kommer av
det latinske substantivet "res", som er ordet for ting.
Auguste Comte 1798-1857 G. W. F. Hegel Tysk filosof (1770-1831). Sentral tanke:
Dialektikken mellom ideer Ludwig
Feuerbach Tysk filosof [Kristendommens
vesen, 1841] Vi burde
reservere endelsen "- isme" for ytterliggående ensidighet, og
skille skarpt mellom for eksempel rasjonalitet og rasjonalisme. Pass på her!
Unngå læren om som oversettelse av -logi. "Lære" signaliserer
en slags endegyldig fiksering av viten. Det hører ikke hjemme i vitenskap. Martin Luther 1483-1546 bannlyst og
fredløs 1521 Karl Marx 1813-1881 Interessant
nok kritiserer Marx Feuerbachs utgave av
materialisme Émile Durkheim 1858-1917 [Om den
sosiale arbeidsdelingen, 1893] [Selvmordet,
1897] [Det religiøse
livets elementære former, 1912] Max Weber 1864-1920 [Sosiologiske
grunnbegrep, 1921] [Den
protestantiske etikken og kapitalismens ånd, 1904-05, 1920] Illustrativt
er at i engelsk får vi interpretative sociology, fortolkende
sosiologi ( og selvsagt
ikke noe med "understanding") "Livsverden"
er et hovedbegrep hos Edmund Husserl, 1859-1938,
grunnleggeren av fenomenologien. |
Hvorfor fikk vi vitenskapen sosiologi?
Det kan vi spørre om, fordi blant vitenskapene er sosiologien ung, knapt 200
år, og vi kjenner ganske konkret den konteksten den ble til i. Ordet
"sosiologi" kom i bruk i 1830-årene med den franske filosofen Comte,
opphavsmann til filosofien kalt positivisme.
Den er en idé om at i den epoken vi går inn i, vil menneskene være opptatt
med "det positivt gitte", det som faktisk finnes, i motsetning til
det tenkte, ideene. Comte så for seg at i praksis ville dette gjøre
empirisk-vitenskapelig aktivitet til det mest sentrale for
"moderne" mennesker, en "religion". Det ble i grunnen
også slik allerede på 1800-tallet. Mest ytterliggående får vi dermed en
vending fra "idealisme" til "materialisme". Gode
eksempler er Hegel som ensidig "idealist" og Feuerbach som ensidig
"materialist". De som unngikk ytterligheter, erkjente begges plass,
"åndens" (ideenes/bevissthetens) plass, så vel som det
"materiens" (det positives/det faktiskes), og endte gjerne opp med
en dialektikk mellom "det mentale" og "det reale".